Det tradisjonelle akademisk/antikvariske synet på Sørlandets gamle bygningskultur som nasjonale kultursymboler og viktige kulturminner utfordres i dag av flere konkurrerende syn. Disse springer ut av det folkelige kreativitetsidealet, av sørlandshusets rolle som pengesymbol og av det rasjonelle idealet.

Tor Kjetil Gardåsen, 1.konservator ved Telemark Museum

For de gamle sørlandshusene som kulturminner innebærer imidlertid slike synsmåter en katastrofe.
Jeg hadde sett frem til sørlandsferien sist sommer. Blant annet ønsket jeg å se igjen noen av de gamle uthavnene som jeg ikke hadde besøkt på flere tiår. Jeg mintes fortsatt steinbryggene med sine kraftige heller og de alderdommelige husene som hadde stått urørte siden seilskutetiden. Tanken var å rusle blant brygger og byggverk og gjenoppleve den særegne atmosfæren som disse historiske stedene kunne by på.
Jeg hadde ikke gått langt i den første uthavnen før forargelsen tok overhånd. Jeg befant meg ikke lenger i en sørlandsk uthavn, men i noe som lignet på et utstillingslokale i en moderne byggshop. Fasadene på alle kanter besto av utskiftede bygningsdeler fra 1980- og 90-tallet. Her hadde de gamle vinduer, dører, panel og listverk blitt røsket ut og estattet med moderne byggevareprodukter. Det hadde skjedd en storstilt utskifting av det meste av det originale på bygningenes fasader. Borte var de værslitte inngangsportalene i barokk og klassisisme med preg av generasjoners bruk. I stedet var det kommet moderne utgaver fra byggvaremarkedet i nostalgisk utførelse med plastlignende overflate. Vinduene med de ruglete og ujevne glassrutene var vekk. Kopivinduene som var satt inn hadde faste eller utenpåliggende sprosser, men de moderne glassflatene var blanke og slette som speil. Gammelt håndhøvlet panel med hundre års malinglag var erstattet med nytt, som var forsøkt kopiert, men med en umiskjennelig uhøvlet overflate der flisene strittet som bust bortover i hele bordets lengde. Alt var rettet opp i lodd og vater, og det gamle og sjarmerende og uregelmessige med sine skjevheter var erstattet med en stereotyp retthet. Hvor var det gamle og ekte blitt av? Kastet og brent? Kjørt på søppelfyllinga? Uthavnene, som fremstår i turistmarkedsføringen som sørlandskystens perler var blitt ødelagt av en tilsynelatende meningsløs og unødig modernisering.
Hva måtte ikke være brukt av penger for å gjennomføre disse ødeleggelsesverkene! Hadde huseierne satt seg i gjeld for å kunne rasere sitt sørlandshus? Tusenvis av store byggeprosjekter var igangsatt og gjennomført med høye kostnader og til nærmest ingen nytte – i virkeligheten bare til ren og skjær ødeleggelse og verdiforringelse!
Spørmålene var mange, og det hele virket absurd og uforståelig. Likevel var det nærliggende å søke etter en forklaring på det som kunne observeres. Blir det som fagfolk innenfor historie, arkitektur og kulturminnevern regner som uomtvistelige kulturminner oppfattet grunnleggende annerledes blant andre lag av befolkningen?
Kultur- og samfunnsvitenskapen lærer oss at gjenstander er symboler, men meningsinnholdet for den samme gjenstand kan variere sterkt alt etter hvem som fortolker den. Den intellektuelle elite har tradisjonelt oppfattet disse husene som høyverdige historisk/estetiske objekter, formidlere av tradisjoner, ekthet, autentisitet og arkitektoniske verdier. Dette har gitt dem en plass i rekken blant våre fremste nasjonale kulturminner og kvalifisert dem til prestisjetunge internasjonale priser som Europa Nostra-prisen. Blir slike prisbelønte og internasjonalt høyt verdsatte hus og miljøer likevel sett på med helt andre øyne av andre?
Mye kan tyde på at de akademiske verneidealer utfordres og i dag må leve i sitt liv i sterk konkurranse med andre syn og verdier. Disse opptrer som konkurrenter og påberoper seg gyldighet på lik linje med det akademiske. Her vil det omtales tre av dem: det folkelige kreativitetsidealet, huset som pengesymbol og det rasjonelle idealet.
Folkelig og koselig
Oppussing av hus er en av vår tids store folkehobbyer. Sosialantropologen Marianne Gullestad beskriver fenomenet slik: ”Det fine med utbedring i hjemmet er at dette arbeidet kan gi norske menn og kvinner anledning til å drive med skapende lek, kamuflert som alvorlige, nyttige ting som må gjøres. Norske menn og kvinner leker altså ikke åpenlyst, men under dekke av å gjøre noe praktrisk og fornuftig.” Noe av gleden ligger i at man gjør noe sammen og er sammen om et felles prosjekt, påpeker Gullestad. Aktiviteten har blitt beskrevet som noe i retning av en moderne form for folkekunst.
Den moderne folkeligheten er altså kreativ, men den har også sin egen smak, som på mange måter avviker fra den akademiske. Kulturforskeren Kjetil Rolness har påvist hvordan smaksmisjonærer med ståsted innenfor funksjonalismen helt siden 1930-tallet forgjeves har forsøkt overføre et akademisk syn til de brede folkegrupper. Arkitekter og interiørarkitekters kamp for rasjonelle, saklige og funksjonelle hjem har gjennom flere tiår møtt den folkelige mur av kos, pynt og nostalgi.
Man skulle jo tro at folkelig estetikk kunne leve et liv i harmoni sammen med de historiske hus med sin rike dekor, men dette er ikke alltid tilfelle. Den folkelige smak går sine egne veier. Der det historiske ikke strekker til, gjør skodder og pyntesprosser jobben, og huset får et utseende i tråd med et moderne populærideal.
Forandringene og kosen er ofte sterkt rotfestet i en ekte og genuin glede for det stedet en eier, kanskje forbundet med minner fra barndom og oppvekst. Ofte foreligger det et oppriktig ønske om å bevare en eiendom i en idealtilstand med en landlig og idyllisk atmosfære. Den folkelige kreativiteten behøver ikke være ødeleggende der den kommer som et tillegg til det som allerede eksisterer, men innvendingen må likevel kunne reises der bestrebelsene fører til en destruksjon av fortidens frembringelser. Dette synes likevel ikke å bekymre den store folkelighet i særlig stor grad.
Sørlandshuset som pengesymbol
Moderne mennesker med økonomisk og sosial fremgang har behov for synlige manifestasjoner av dette overfor omverdenen. Parallelt med avansementet oppover samfunnsstigen kommer behovet for symboler som kan illustrere denne sosiale og økonomiske oppdrift.
Å vise rikdom direkte blir sett på som påtrengende og vulgært i vår kultur, men derimot finnes det en rekke indirekte måter å vise oppnådd økonomisk og sosial status på. Et hus med sjøbeliggenhet er i dag et knapt gode, og det som ikke kan oppnås av alle, blir gjerne eksklusivt med høyere priser som et resultat av markedets tilbuds- og etterspørselsmekanismer.
Feriehuset blir for mange en egnet eksponeringsarena, hvor man indirekte gjennom symboler kan vise økonomisk og sosial stilling. Det man egentlig viser frem er sine personlige evner, som sin verdi på arbeidsmarkedet, sine egenskaper som forretningsmenneske eller sin evne til å vinne. Et duelighetsideal står i vår tid står sterkt med bl.a. ønsket om å beundres og misunnes – i motsetning til de gamle idealer om å hedres og aktes.
Kravet om bevaring av autentisitet og historisk ekthet vil innefor en slik virkelighetsoppfatning fremstå som uforståelig. Tvert imot antas verdien av et sørlandshus som i utgangspunktet har en høy markedsverdi å forøkes ved ytterligere påkostninger. Påkostningene er annerledes enn de folkelige og vil helst befinne seg i den lukseriøse eller pseudo-lukseriøse enden av skalaen med idealer hentet fra den internasjonale rikmannsverden.

Rasjonaliteten er knyttet til dyrkingen av det fornuftsmessige. Handlinger skapes og legitimeres ut ifra forestillingen om det økonomisk lønnsomme, teknisk/funksjonelt riktige, vedlikeholdsmessig gunstige e.l.. Et slikt nyttetenkingsideal synes universelt og har tilsynelatende hatt utbredelse blant folk til alle tider.
Dette idealet forfektes ofte av håndverkerne med bakgrunn i dagens opplæring og tenkemåte innenfor bygningsfaget. Håndverkernes kompetanse er i dag rettet mot nybygg, mens bare et fåtall behersker restaurering etter antikvariske retningslinjer.
Det funksjonelle fremstilles gjerne som selvinnlysende. Ofte er drøftingen omkring problemene likevel forbausende uklar og tilslørende. Nødvendigheten av tiltak blir gjerne grunngitt med utsagn som ”man kan ikke bo i et museum” eller at ”det er nødvendig å gjøre noe når huset har stått så lenge”. Slik tåkelegging stenger for en presis og konkret vurdering av om det virkelig foreligger behov for reparasjon eller om det vil kunne være tilstrekkelig bare å holde frem med et godt vedlikehold. Ofte har vel også håndverkere og byggmestre mer å tjene på en større enn en mindre reparasjon, hvor bl.a. økt materialforbruk bidrar til å øke inntjeningen.
I enkelte tilfeller kan det forøvrig gå ren sport i en byggeprosess. Sivil ulydighet er en av vår tids fremste folkehobbyer, og ofte er kampen mot myndighetene for å drive gjennom en sak på tross av lovbestemmelser eller ønske om bevaring av historisk og antikvarisk verdi en viktig drivkraft og en handling som gis et nærmest idealisert innhold gjennom den lille manns kamp mot det offentlige maktapparat. En rekke strategier benyttes, og få seire har større glans over seg enn nettopp en seier over byråkrati og styresmakter.
I fortidsminnevernerens øyne inneholder den virkeligheten som er beskrevet en rekke åpenbare selvmotsigelser. Uthavnene trues i dag nettopp av dem som søker hit for en opplevelse av det de samtidig ødelegger. For verneren og antikvaren krever slike tilsynelatende absurde virkelighetsoppfatninger likevel forståelse av ”fremmede kulturer”s tenkemåte. Bare gjennom dette vil kulturminneverneren være fullgodt rustet til å begi seg ut i det folkelige landskapet med sin flora av annerledestenkende skapninger og kreative individualister.
(Artikkelen har vært trykt i Memento 2/2004)