Ingen vet når de første menneskene kom til Brevik, men antagelig har stedet hatt bosetning lenge. Den brede, lune vika – Brevik – må ha vært et godt sted å bo for dem som levde av sjøen, som fiskere og sjøfolk.

Kirsten Tangen, arkivar ved Telemark Museum

Omkring år 1600 finnes de første tegn til tettstedet Brevik, og utover på 1600- tallet vet vi at forholdsvis mange mennesker hadde slått seg ned her.

Trelasteksport fra 1500-tallet

Bøndene rundt Skiensfjorden begynte tidlig å eksportere trelast til utlandet. I år 1300 vet vi at en frisisk skipper var her for å kjøpe tømmer, og av tollregnskaper ser vi at Skiensfjorden på slutten av 1500-tallet, hadde den største trelasteksporten i landet.

Cort Adeler

I 1621 flyttet også familien Adeler til Brevik. Søfren Jensen Adeler hadde vært forvalter ved saltverkene på Langøya fra 1614, før han begynte med trelasthandel i Brevik. I 1622 fikk familien en sønn – den senere så berømte sjøadmiralen Cort Adeler. Allerede som 15- åring reiste Cort Sivertsen til Holland for å lære navigasjon. Etter å ha vært i krigstjeneste hos både hollendere og venetianere, endte han som øverste befal for den dansk- norske marine, der han tjenestegjorde til sin død i 1675. Det er reist et minnesmerke over Cort Adeler på Grubbehaugen like ved Fisketorget. Huset hvor han ble født skal ha stått i Cort Adeler-stredet.

Kongens tillatelse for å drive handel

Etter at eneveldet ble innført i Danmark-Norge i 1660, ble det bestemt at bare den som hadde handelsborgerskap hadde lov til å drive med handel. For å få handelsborgerskap krevdes tillatelse eller privilegium, dvs. et monopol, gitt av kongen. Den som fikk et privilegium var som regel sikret gode inntekter.
Byprivilegiene som Skien fikk i 1662, ga byens borgere monopol på all handel i Skiensfjorden. Dvs. at alle som ville drive med handel på kysten i Bratsberg Amt (Telemark fylke), formelt måtte være borgere av Skien, selv om de ikke bodde i byen.
Av skattelistene ser vi at i tidsrommet 1709- 1720 (Den store nordiske krig) bodde det 24 personer i Brevik som tilhørte borgerskapet.

1680 – fra uthavn til ladested

Etter hvert slo mange trelasthandlere med borgerskap i Skien, seg ned i uthavnene rundt Langesundsfjorden. Det var ikke enkelt å få en seilskute opp til Skien – skuta måtte varpes (trekkes) motstrøms opp elva – og mange skippere foretrakk å legge til lenger ute i fjorden. I 1680 fikk Langesund, Stathelle, Brevik og Porsgrunn status som ladesteder (= lastested), dvs. at de fikk en begrenset rett til å handle med tømmer og andre varer. Mesteparten av tømmeret som ble skipet ut fra Brevik kom fra Eidanger og Bamble.

Brevik får postkontor

1689 fikk Brevik eget postkontor. Grunnen var at det ble anlagt vei mellom Christiania og Kristiansand – der hvor ”aldrig Landevei været før”. Med den nye veien ble Brevik knutepunkt for posttrafikken i Sør- Norge og hovedpostkontor for hele Skiensfjorden.
I 1812 var Brevik sjette største postkontor i landet i omsetning, etter Kristiania, Bergen, Trondheim, Kristiansand og Drammen. De fleste brev som ble sendt fra Brevik skulle til Kristiania, men nesten hvert fjerde gikk til utlandet. Det viser at det var nær kontakt mellom Brevik og resten av Europa. På denne tiden hadde Brevik omlag 1000 beboere. Til sammenligning hadde Christiania ca. 10.000 innbyggere.
Brevik hadde status som hovedpostkontor fra 1689 til 1974. 17. september 2001 stengte Brevik postkontor for godt. I dag er det Joker på Fisketorget som viderefører byens lange postale tradisjon.

”Hollendertiden”

Flesteparten av de utenlandske trelastkjøperne kom fra Holland. Holland som var et trefattig land, hadde slått seg opp til å bli den ledende handels- og sjøfartsnasjonen i Europa på 1500- tallet og hadde et stort behov for trelast både til skipsbygging og annet.
Handelen med hollenderne skulle bli en hovedinntektskilde for befolkningen på telemarkskysten i generasjoner. Like sikkert som våren kom, dukket de hollandske smakkene opp. De fleste breviksfolk kunne såpass hollandsk at de klarte å gjøre seg forståelig for de fremmede sjøfolkene.

”Vår havn er bedekket med skip”

1850-årene var toppår for handelen med hollenderne. På havna i Brevik kunne det ligge 30- 40 smakker og 10-12 andre skuter samtidig, og på Stathelle-siden like mange. På denne tiden var Brevik, etter norsk målestokk, en middels stor by med om lag 1500 innbyggere.
”Det vekker fremmedes oppmerksomhet og selv reisende fra våre eldre søsterbyer i fjorden utbryter i forundring når de kommer hit ut og ser den travle virksomhet som rører seg i det lille Brevik. Vår havn er bedekket med skip, hvorav de vakre firskårne hollendersmakker ligger i rader bortover til Tollbua på den ene side og utenfor Evensens og Cochs lasteplasser på den annen. Mellom disse har våre digre to- og tremastinger tatt plass. … Dette skue forhøyes enn mer når en kaster blikket over til Stathelle, hvor den gamle bruksherre (Blehr) sitter og beskjeftiger kanskje et par hundre arbeidere og uavbrutt holder 9- 10 større fartøyer i sjøen.” , skrev lokalavisa ”Adresse-Tidende” i 1851.

Skipperen skulle bevertes

Det var gammel tradisjon at smakkeskipperen skulle bevertes når han kom i land for å hilse på trelasthandleren. Det ble bl.a. servert kaffe, og det fortelles at det kunne gå med store kvanta. N. W. Coch, som var Breviks største trelasthandler rundt midten av 1850- årene, fikk laget en kolossal kaffekjele til formålet. Det sies at da ”smakketiden” var forbi, gikk kjelen på omgang i byen og ble brukt ved brylluper, fester og begravelser.

Breviks kirker

Allerede i 1670 hadde Brevik vokst seg så stor at det var behov for en egen kirke. Stedets borgere søkte Kongen om å få oppføre en kirke og begrunnet det med at veien til Eidanger kirke var lang og besværlig, enten en rodde eller brukte landeveien. Vinden var alltid ”contrari”, hevdet de. På veg til messen blåste det nordavind, og når de skulle hjem hadde vinden snudd til sør. Verst var likevel landeveien, ”formedels mange Klefuer och andre Veyens Forhindringer”. Kongen ga tillatelse, og samme år ble det oppført en korskirke i tømmer på Øya, høyt og fritt over byen. Det blir sagt at kirka var svært vakkert innredet. Orgelet alene skal ha kostet 1000 riksdaler, en hel formue den gang.
Etter hvert ble kirka for liten, og i 1878 ble en ny og større kirke i nygotisk stil innviet. Noen år lå de to kirkene side om side, før den eldste ble revet. Mye av inventaret fra den eldste kirka befinner seg på Norsk Folkemuseum i Oslo. Breviks andre kirke brant i 1960, antagelig på grunn av feil ved det elektriske anlegget.
Breviks tredje, og nåværende kirke, ble innviet i 1963. Den er tegnet av arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas. Inntil 2007 hørte Brevik til Eidanger sognekall.

Skipsverftene dominerte bybildet

Skipsbygging var også en svært viktig næringsvirksomhet for Brevik i mange år, fra en ”Mester Poul Skibbygger” nevnes i kirkeregnskapene i 1696, fram til 1877, da skonnert ”Vidfarne”, den siste seilskuta som ble bygd innen Breviks grenser, ble satt på vannet. Det var skipsverft både på sør- og nordsiden av Øya, i Salingstrand, i området hvor brannstasjonen og Sjøloftet ligger og i søndre og nordre Trosvik. Av de mange skuter som ble bygd i Brevik kan nevnes ”Ebenetzer” i 1745, ”Olava Peternelle” i 1811, brigg ”Spes Nova” i 1825, bark ”Trosvik” i 1875 og bark ”Cort Adeler” i 1868.

Bybranner

I 1761 skjedde katastrofen som alle fryktet. En stor brann brøt ut, og mesteparten av bebyggelsen på fastlands-Brevik ble lagt i aske. I 1800 brant bebyggelsen rundt Øvre Torg på nytt.
Patrisiergårder rundt indre havn ble bygget. Etter brannen i 1761 ble det bygd en rekke staselige bygninger i Brevik – bl.a. Tollboden, Chrystiegården (nå på Norsk Folkemuseum) og de andre patrisiergårdene rundt indre havn. Husene lå vendt mot vannet, med velstelte hager foran.

Rådstue på Grubbehaugen

Brevik fikk egen rådstue (rådhus) i 1800. Huset lå på Grubbehaugen og var oppført av konsul Larsen, som også eide Tollboden, samme år. Men før konsulen rakk å flytte inn, gikk han konkurs og huset ble overtatt av det offentlige. Fremdeles eier kommunen bygningen. Opp gjennom tiden har huset rommet bl.a. telegraf, fengsel og borgerskole. I dag blir eiendommen bl.a. brukt til barnepark.
I 1916 ble Cochegården – Breviks staseligste bygård – innkjøpt til rådhus. Anlegget ligger på Øya – eller Sylterøen – og var byens rådhus fram til kommunesammenslåingen i 1964.

Hvor gammelt er Rådhuset?

Cochegården var opprinnelig en handelsgård, og det har vært antatt at anlegget ble oppført av Jørgen Chrystie etter den store brannen i 1761. Men selv om gamle dokumenter forteller at i 1761 ”brandt Mestedels av Brewig”, nevnes ingen brann på Sylterøen. Og verken kirka eller prestegården brant. Mye tyder på at også Rådhusanlegget kan være fra tiden før brannen.
Et kart fra 1759 viser at det lå en bygning med fløyer på nøyaktig samme sted som Rådhusanlegget gjør i dag.
Med sine fire små fløyliknende utstikk, hvor det høye valmtaket er trukket ned så bare midtpartiet av huset får to etasjer, har Rådhuset nøyaktig samme utforming som hovedbygningen på Borgestad gård (ca. 1700) opprinnelig hadde. Videre vet vi at fra 1696 til 1709 var det generalmajor Johan Arnold på Borgestad som eide Sylterøyen. Så satt hans sønn, Hans Jacob Arnold, med øya i hvert fall til 1723. Generalen, som var av tysk avstamning, hadde slått seg stort opp som trelasthandler, reder og skipsbygger. Kan det være ham og hans kone Anna som bygde Rådhusanlegget?

Byens vægtere

Brevik fikk sine to første vektere i 1786, som en følge av den store brannen i 1761. Vekterne utgjorde et slags politikorps. De skulle sørge for ro og orden nattestid, tenne og slukke gatelyktene, være på vakt mot brann og utrope timen og vinden. Til vekterens utstyr hørte blant annet morgenstjernen, en lang stang med en kule i enden, hvor det er påsatt pigger.

1837 – mord og offentlig henrettelse

Om kvelden den 7. juni 1837 ble postfører Søren Hansen Rogn ranet og drept da han skulle ro postprammen over Strømmen fra Stathelle til Brevik. I postveska hadde han 10.000 spesidaler – en betydelig pengesum den gang. Etter en stund ble den skyldige avslørt – noen sier at han forsnakket seg i søvne. Det viste seg å være Ole Berg – en forgjeldet høker (kjøpmann) fra Brevik – som hadde utført udåden. Han tilsto og snart falt dommen. Etter å ha sittet fengslet i Skien i ett år, ble Ole Berg en oktoberdag i 1838 kjørt på åpen kjerre ut til Brevik. Dommen som lød på halshugging, ble fullbyrdet på Blokkhustangen, ytterst på Øya. Det er den nest siste offentlige henrettelse som har funnet sted i Norge.

1840 – Brevik får tollbod

Kysten av Telemark – Langesund tolldistrikt – hadde hatt egen tollskriver siden 1587. Tollboden lå først i Skien, men rundt 1650 ble den flyttet til Porsgrunn. Bygningene i Skien var da i dårlig forfatning, og havna var i ferd med å gjenmudres av sagmugg.
I 1840 ble Brevik, Stathelle og Langesund skilt ut som eget tollområde. Det ble bestemt at tollboden skulle ligge i Brevik, og Staten kjøpte inn konsul Christen Larsens prektige gård fra 1761 til formålet. Fremdeles kalles bygningen ”Tollboden”.
I 1841 rangerte Brevik tollsted som nr. 5 blant landets eksportsteder for trelast. Denne posisjonen holdt tollstedet i mange år.

1845 – Brevik blir kjøpstad

I 1845 fikk Brevik status som kjøpstad. På denne tiden var Brevik, etter norsk målestokk, en middels stor by med om lag 1500 innbyggere.
1846 – Brevik får apotek
Ved Kongelig Resolusjon i 1846 ble det gitt tillatelse til å opprette apotek i Brevik. Byens første apoteker, Peter Heiberg Wirsching, anla i 1850- årene urtehage, bygde drivhus og dyrket alt fra druer og valnøtter til blomster og en lang rekke medisinske urter.

1849 – Brevik får egen avis

I juni 1849 fikk Brevik sin første avis. ”Adresse-Tidende for Brevig, Stathelle og Langesund” ble trykt og utgitt i Brevik. Redaktør og utgiver var William Thrane, onkel til den mer berømte Marcus Thrane. En måned tidligere hadde Thrane og familien kommet flyttende til Brevik fra Kristiania.

Tobakk og kalk

Til midten av 1800-tallet var det trelasteksport, skipsfart og skipsbygging som var de viktigste næringene i Brevik. Men etter toppårene på 1850-tallet, tok det brått slutt med trelasteksporten. I stedet overtok nye næringer. Omkring 1850 fantes det 35 håndverkere med 12 svenner/ drenger i Brevik. Av industri fantes et kalkbrenneri, to garverier og et tobakksspinneri.

1850 – Iseksport

I første halvdel av 1800-tallet ble is tatt i bruk til nedkjøling av matvarer. Da markedet for trelast gikk tilbake i løpet av 1850- årene, skulle eksport av is til Europa få stor betydning for distriktets økonomi. Det ble anlagt en rekke isdammer rundt om, og tusenvis av mennesker fikk arbeid i vinterhalvåret. Ikke noe fylke produserte og eksporterte så mye is som Telemark. Det meste av isen fra Brevik gikk til England. Isen måtte ha god kvalitet, helst skulle den være så klar at en kunne lese et brev gjennom den. Det gjaldt å komme fort fram for at minst mulig av isen skulle smelte. Kappseilas forekom ofte, særlig mellom de skutene som seilte på Grimsby. Legendarisk ble skarpseileren ”Kappa” av Brevik. Overfarten til England tok i snitt en ukes tid, men med god vind kunne turen gjøres unna på noen og førti timer.
Fra 1898 kunne norsk is ikke lenger konkurrere med kunstis og moderne ismaskiner, og eksporten gikk tilbake. Allikevel gikk siste last med is fra Brevik til Sverige så sent som i 1957.

1895 – Breviksbanen

Det var stor festivitas i byen da Kong Oscar II i 1895 åpnet Brevik jernbanestasjon. Nå ble det mulig å reise med tog helt fra Kristiania til Brevik. Etter åpningen spiste Kongen middag på Stiansens hotell (i dag kalt Cort Adeler).

1896 – Breviksruta opprettes

I 1896, året etter at Brevik fikk jernbane, startet Arendals Dampskipsselskap en kystrute mellom Kristiansand og Brevik – Breviksruta. Reisende kunne nå ta nattoget fra Kristiania, gå direkte om bord i kystruta i Brevik og være framme i Kristiansand kl. 17 samme ettermiddag. Det var nesten en revolusjon på samferdselens område. Kystruteskipene – eller ”Postbåtene” – anløp Brevik to ganger i døgnet.

”Blikkvaren”

Rundt 1900 skjedde store forandringer i Breviks næringsliv. Mens handel og skipsfart tidligere var viktigste næringsveier, fikk byen nå flere moderne industribedrifter. Først ute var kjøpmann H. M. Albretsen i 1898, med A/S Brevik Blikvarefabrik. Fabrikken, som framstilte blikk- og jernvarer m.m., utviklet seg til å bli en betydelig bedrift som omsatte varer over hele landet. ”Blikkvaren” lå ytterst på Øya. En del år etter at produksjonen opphørte, ble fabrikken revet og området omregulert til boliger.

”Stålpressa”

I 1910 ble A/S Breviks Staalpresningsverk grunnlagt. Produksjonen omfattet hovedsakelig helpressede melkespann, siler og bøtter. Bedriften hadde lokaler der hvor Sjøloftet og Brevik brannstasjon holder til i dag.

Trosvik Verksted

I 1916 ble verftstradisjonene i Trosvik-bukta tatt opp igjen, idet Ola Jacobsen anla Trosvik slip & verksted. Foruten større skip og lektere, bygde verkstedet en rekke spesialfartøyer: kombinerte slepebåter og isbrytere, ferjer, kran-fartøyer, oljerigger m.m., i tillegg til reparasjoner av skip. Bedriften var i mange år Breviks største arbeidsplass, med opptil 900 ansatte. Trosvik ble regnet for å være ett godt sted å arbeide, mange ble værende der nesten hele sitt yrkesaktive liv. Fra 1983 og framover led verkstedet store tap, og våren 1986 var konkursen et faktum. I dag holder Aker Brevik til på det gamle verftsområdet.

Fra leketøy til is og sement

Av andre industribedrifter i Brevik kan nevnes en leketøysfabrikk som var i drift fra 1905 til 1915 og beskjeftiget opp til 14 ansatte. A/S Øens Slip & mek. Verksted ble startet i 1917. Edv. Christensens Sønner drev mekanisk verksted og motorfabrikk på Øya. To mineralvannfabrikker fantes også i byen. A/S Dalen Portland- Cementfabrik startet produksjonen i 1919 og inntok snart en viktig plass i byens økonomiske liv. I 1962 bygde Meierienes Fellesfabrikk sitt første fryseri i Torskeberget, og i 1971 startet produksjonen av iskrem. I 1967 ble Norges største veikro, Korvetten, åpnet på toppen av Torskeberget.

Et rikt foreningsliv

Den første forening som ble opprettet i Brevik var ”Brevig Arbeider-forening”, som ble stiftet av selveste Marcus Thrane 24. august 1949. Foreningen fikk god oppslutning i byen. Etter to år hadde foreningen 105 medlemmer, det var en fjerdedel av byens stemmeberettigede menn.
Senere ble det stiftet flere misjonsforeninger, Brevigs Kvindeforening kom til i 1864 og Brevig og Omegns Sjømandsforening i 1867. Brevik Idrætsforening ble stiftet i 1893 og Brevik Jern- og Metallarbeiderforening i 1907. I 1908 startet Breviks Kinematograf opp sin virksomhet. I 1911 ble Brevik Sanitetsforening startet, i 1918 Brevik Seilforening og Brevik Musikkorps, i 1925 1. Brevik Speidertropp, i 1926 Brevik Historielag og i 1928 Brevik og omegn Husmorforening.
I årenes løp har mange av de gamle foreningene gått inn, men noen lever fremdeles i beste velgående. I tillegg har en rekke nye lag og foreninger kommet til; nevnes kan Dalen blanda kor, Brevik barne- og ungdomsteater og ”Breviksrevyen”.

Kilder:

C. S. Schilbred: Brevik gjennom tidene I og II
Brevik historielags årsskrifter
Diverse artikler i aviser og annet