”Det tok tid å få opp farta på FWD`en. Var det utrøkning oppover mot Norges Bank, gikk det seint, og ungane gikk ved sida og spurte hor det brant. Kleivbrua grua vi oss også for, her gikk ungane ved sida og erta vårs. Den beste utrøkninga vi hadde var te Gjemsø. Der var det flataste terrenget, og vi fikk opp farta på bilen”.
(Brannmann Arne Holt)
Tor Kjetil Gardåsen, førstekonservator ved Telemark museum
Skien første brannbil ruller igjen. Bilen, som skriver seg fra 1917, er en av to brannbiler av det amerikanske merket F.W.D. (The Four Wheel Drive Company) som ble innkjøpt til Skien og bygget opp til brannbiler i 1927. Etter mange års tjeneste ble den ene av bilene pensjonert på Fylkesmuseet i 1958. Etter restaurering av bil og motor 1990-91, kan bilen nå kjøres igjen og benyttes ved spesielle anledninger: 17. mai, Barnas Dag og søndagsarrangementer i Brekkeparken. Der hvor bilen dukker opp vekker den oppsikt og begeistring.
Det er ikke bevart mange F.W.D. – biler i Norge i dag. Disse bilene var imidlertid i sin tid brukt av en rekke kommuner landet over til lastebiler, brannbiler, busser osv. I Telemark var det F.W.D. – brannbiler bl.a. på Rjukan, Notodden, Porsgrunn og Skien. Under arbeidet ble vi kjent med at Moss Brannvesen hadde en gammel F.W.D. – bil. Ved besøk her fikk vi anledning til å studere denne bilen, som var i god stand, samt en gammel ”reklamekatalog” for F.W.F. – bilene, som kunne gi en rekke interessante opplysninger.
De 4-hjulsdrevne FWD – bilene ble først innført til Norge i 1919 – 20 av firmaet Johnny Colbjørnsen A/S. Bilene ble den gang kjøpt fra den amerikanske FWD – fabrikken i Clintoncille, og det ble i alt solgt 6 vogner fra denne fabrikken. ”Vognen viste sig snart ienhver henseende at svare til de forventninger man stillet til dem,” forteller katalogen. Prisen og frakten fra USA var imidlertid for høy, og først etter at den engelske fabrikken, Four Wheel Drive Lorry Co. Ltd. I London, ble startet i 1920, ble det regulært salg av FWD – biler, hvorav så godt som alle her i Norge ble levert fra den engelske fabrikken gjennom de to Colbjørnsen – firmaene. Four Wheel Drive Lorry Co. Ltd., som overtok et stort lager av ferdige biler og deler tilhørende den engelske stat etter første verdenskrig, var en fabrikk av betydelige dimensjoner. Da firmaet Johnny Colbjørnsen A/S i slutten av 1924 gikk i likvidasjon, ble firmaet Colbjørnsen og CO A/S startet, med direktør Henry Nyberg i Four Wheel Lorry Co. Ltd. som større aksjonær. (Skiens brannbil har imidlertid et skilt med firmanavnet F. Sunde på, så muligens kan det ha vært flere som importerte bilene.)
FWD – bilene ble solgt i stort antall her i landet, spesielt til Staten og kommuner, som altså brukte dem som lastebiler, vannvogner, brannbiler og busser, samt til trekkraft for snøploger og ishøvler. ”I holdbarhet tør man si at de staar fuldt paa høide med de beste andre biler, og hvad angaar fremkomstevne og trækkraft overgaar de langt de biler som kun har drivkraften overført til bakhjulene”, står det i Colbjørnsen og Co A/S`katalog. Bilenes største arbeidsfelt var som lastebiler. Colbjørnsen og Co kunne reklamere med sitt store reservedelslager, og firmaet kunne garantere lager av reservedeler helt frem til utgangen av 1931.
”Automobiliseringen av brandvæsenet har gjennemgaande gaat langsomt her i landet og man har været meget usikker med valg av vogntyper paa grund av manglende erfaring” heter det i katalogen. Til å begynne med så det ut til at de små, lette vognene ble foretrukket, men imidlertid har det vist seg at skulle man komme sikkert frem både sommer og vinter, for eksempel i våre bakkete byer under store snøfall, trengtes det vogner av kraftige dimensjoner. FWD bilene hadde her sine fortrinn, 4 – hjulsdriften var absolutt overlegen, samtidig som bilene var korte og smale og hensiktsmessige også i byer med trange gater. Referanselisten viser at det var levert slike biler til en rekke norske byer. Som brannbiler var de levert til bl.a. Rjukan, Fredrikshald, Moss, Larvik, Kongsber, Kristiansand, Notodden og Gjøvik.
Firmaet Colbjørnsen og Co kunne levere FWD-brannbiler med to forskjellige motorstørrelser, 36-52 HK og 40-62 HK og norskbygget karosseri. Maksimal kjørehastighet ble oppgitt til 24 km pr. time eller på bestilling fra 18 til 40 km pr. time. De kunne leveres med massivgummi, halvpneumatiske eller luftringer etter behov. Motoren var av merket ”Wisconsin” med normalstørrelse 36, 1 HK: SAE, bremser ca. 52 HK, 4 sylindret. For spesielt bruk levertes også en større motor som bremset ca. 62 HK. Hvor forholdene gjorde det ønskelig å øke bilens hastighet, for eksempel til brannbiler, kunne det anbringes ”den engelske fabriks patenterte overgear”, en tannhjulsutveksling i en egen aluminiumskasse anbragt foran gearkassen. Til belysning ble levert 3 petroleumslamper, men elektrisk lys med eller uten selvstarter samt Agalys levertes på bestilling.
Skien kunne i 1927 ta i bruk sine to nyinnkjøpte brannbiler av merket FWD. De eldre brannfolkene kan i dag fortelle litt om brukenav disse bildene.
Ved brannutrykning var det selvsagt om å gjøre å få startet opp bilene så raskt som mulig. Til tross for at bilene bare var utstyrt med sveiv den første tiden, gikk oppstartingen utrolig raskt. Brannformann Arne Holt forteller hvordan dette foregikk: ”*Når det var utrykning og vi skulle starte, gikk en mann fast bort til sveiva etter at vi hadde kledd oss. Når sjåføren nikka, tok han to slag, som vi kalte for to kjappe. Det tredje venta vi lite grann med – vi hadde hele tida øyekontakt med sjåføren. Når han nikka, tok vi det tredje – og bilen gikk.” Bilen svingte ut av brannstasjonen og bega seg i vei til brannstedet. Men ikke alle gatene var like lette for den tunge brannbilen. ”Det tok tid å få opp farta på FWD`en. Var det utrykning oppover mot Norges Bank, gikk det seint og ungane gikk ved sida og erta vårs. Den beste utrøkninga vi hadde var te Gjemsø. Der var det flataste terrenget, og vi fikk opp farta.”
Vaktlaget besto i den tiden av 5 mann, som alle hadde sin bestemte oppgave. Det var sjåfør, formann, kummann og 2 stråleførere. Når en kom frem til brannstedet, var det første en måtte gjøre å legge ut slanger. Kummannen måtte vite hvor kummene var og åpne dem med kumkork og på vinterstid også spett. Kummannen hoppet så ned i kummen, mens stråleførerne kom med stender og slange, slik at han kunne koble til hakestykket. Bilen ble så kjørt frem mot brannstedet, mens en mann forsiktig hele tiden la ut slangen – 90 meter i hver slangereol på bilen, til sammen 360 meter, om det skulle være bruk for det. Kummannens oppgave var så å sette på vann, først forsiktig, senere kraftigere slik at slangen fikk tid til å ”svette”, men snart var det vann på brannstedet og folkene kunne gi seg i kast med varmen.
Det var om å gjøre at alt arbeid med kum og slanger var innøvd på forhånd. Av denne grunn hadde brannfolkene stadig øvelser på Odds sportsplass, både slangeøvelser og stigeøvelser. Gjennom slangene eller sugerne, som ble koblet til bak på bilen og brukt der det var åpen vannkilde, ble vannet suget gjennom pump og ut i slangene som var koblet på sidene av bilen. Ved stigeøvelser ble det trent i bruk av hakestige. Øvelsen ble holdt i et tårn som var bygd opp på Sportsplassen. Hakestigen, som alltid var med på brannbilen, ble slått inn gjennom vindusåpningen og huket fast i vinduskarmen, og på den måten kunne en klatre fra etasje til etasje oppover bygningene.
På denne måten ble bilen brukt helt frem til 1958, da den ble overlevert til museet.
Ved restaurering av brannbilen i 1990/91 kom en mengde finesser ved bilen for en dag. Etter hvert som restaureringen gikk frem ble vi faktisk mer og mer imponert over hva slags bil vi hadde foran oss og med hvilken omtanke den var laget, både når det gjaldt konstruksjonene fra fabrikken og oppbyggingen som brannbil. I mange tilfeller oppdaget vi at vi hadde sinnrike ”Reodor Felgen-konstruksjoner” foran oss. De eldre brannfolka kunne og fortelle oss en del om bilen og deres bruk av den.
En liten detalj som vi lurte lenge på var at det ved siden av dashbordet satt en liten messinghylse. Etter en god tid oppdaget vi at dette var oljetrykkmåleren. Når det var oljetrykk på motoren, gikk en sylinder inne i holken i været, og sjåføren kunne sitte og holde øye med den. Enkelt og greit.
Bremsene på bilen var av to slag. Fotbremsen virker direkte på drivakselen og bremser ned denne – også en enkel og effektiv løsning. Håndbremsen virker på bakhjulene med bremsebånd og tromler. Gassen har både fotgass i gulvet og håndgass på rattet. Og gearet er en spak som sjaltes i ulike stillinger. Brannfolkene hadde fortalt oss at de ikke trodde det gikk an å sjalte ut firehjulstrekken så bilen trakk bare på to hjul. Vi oppdaget imidlertid en spak midt på bilen på den ene siden, som gjorde også dette mulig.
Til bruk som brannbil var bilen utstyrt med to sett lykter, ett sett fastmontert ved siden av radiatoren som vanlige kjørelys, samt ett sett store lyskastere over førersetet. Det siste settet er til å ta med vekk fra bilen for å lyse opp under en brann eller når det trengtes arbeidslys. Det er lange ruller med ledning ved siden av disse montert til bilen, samt stativer med tre ben som ligger bak setet, og som er til å sette på bakken med lyktene på.
På toppen av bilen står stikeriggen. Under denne er det et rom der brannfolkene hadde hoppenettet. Oppi dette rommet pleide det å ligge ullduker for å beskytte nabohus under brann. Disse ullseilene ble så dynket med vann. På siden av bilen går de lange slangereolene langsetter bilen. 99 meter slange lå i lenker i slangereolene.
Sidene på bilen var ellers plass for forskjellig redskap, bl.a. spett. Det var spesielle kumspett som brannfolka brukte. De er laget med en kule i øvre enden av spettet. På vinterstd måtte en slå på midten av kumlokket så det ble svell så det løsnet. Det gjorde en med kula i øvre enden av spettet. Den spisse enden ble så brukt i hullet i kummen. Ellers henger det hydrantnøkler på sidene til de grønne brannhydrantene. Den ene enden av nøkkelen er til å åpne lokket på hydranten, den andre til spindelen inne i hydranten. Inne i rommene helt bak så en ikke skulle brenne seg i nakken.
Underst på sidene på bilen er det redskapsrom. Der lå det redskap som kubein, snekkerkasse med sag og hammer, som alltid var nyttig å ha med seg. Bak på bilen står pumpa, som har hatt mang en hard tørn gjennom årene. Under en brann på taket av asylet på Faret gikk brannbilen i ett hele natta, og det ble pumpet vann fra Farelva. Mange av delene på pumpa var da rødglødende. I rom på sida hadde guttene gassmaskene sine.
Mange som kommer til museet – både barn og voksne – kjenner igjen bilen. Den gamle brannbilen var Stompa-brannbilen! Bilen var med underinnspillingen av den første Stompa-filmen i Skien i 1962 som Stakaviks gamle brannbil som under ”dramatiske” omstendigheter redder lektor Tørrdal. Og historien i filmen, kjent for gutter i snart 30 år nå, er denne:
Rektor Ulrichsen har funnet ut at det burde holdes brannøvelse på Langåsen pensjonatskole, i filmen representert ved Frogner småbrukerskole i Gjerpen. Rektor finner ut at guttene skal settes på prøve; han gir beskjed om at trappen er sperret – og at guttene altså må bruke hodet når de skal komme seg ut. Rektors forventning er selvsagt at guttene skal ta i bruk branntauene som er installert på hvert rom og komme seg greit og sikkert ut den veien.
Dette skjer på alle rom når brannalarmen går – unntatt på rom 304. Her resonnerer Stompa slik at det bare er én tin som kan redde guttene i 3. etasje i denne situasjonen: en stigebil. Resolutt går han til lektor Brandts kontor og ringer brannstasjonen i Stakavik og melder brann.
Brannstasjonen i det lille Stakavik har hatt helt andre oppgaver enn brannslukking de siste årene. Toppen har dreid seg om en pipebrann eller fyr i en smultgryte ved juletider, og noe stort brannkorps var heller ikke nødvendig, tre mann er det hele: brannmester Mathiesen, Stakan og Kjakan. En brannmelding onsdag ettermiddag kommer dertil svært så ubeleilig, ettersom det er den dagen de holder på å etterse alt utstyret. Dessuten er det noe i veien med forgasseren på brannbilen, men brannsjefen har prioritert messingpuss fremfor forgasserreparasjon.
Etter flere mislykte forsøk får de omsider skjøvet brannbilen ut av garasjen og i gang nedover bakken fra brannstasjonen. Men det er umulig å få bilen over 30 kilometer i timen. I den bratteste bakken opp mot Langåsen stanser motoren igjen. Forgasseren må repareres.
På Langåsen er imens alle guttene oppstilt ute på gårdsplassen – unntatt guttene fra rom 304. Ved en nærmere undersøkelse finner rektor guttene krypende omkring på gulvet med dryppende våte håndklær foran ansiktet. Etter en lang tirade av ordrer og småskjenning fra rektor beslutter man at guttene her øyeblikkelig skal få en innføring i brannøvelsens egentlige innhold: bruk av branntauet. Instruktør er lektor Tørrdal, som på rektors ordre begir seg ut av vinduet i branntauets sele. Halvveis nede på veggen skjer imidlertid det fatale: lektor Tørrdal setter seg fast i en gren, og der henger han mellom himmel og jord. Nå er gode råd dyre. Etter å ha funnet ut at skolens lengste stige er for kort til å redde lektor Tørrdal, finner rektor ut at eneste løsning er å ringe brannvesenet. Han blir svært overrasket da Stompa kan meddele ham at det har han allerede gjort. Ennå større er rektors overraskelse da han bare noen minutter senere hører brannsirenen fra Stakaviks brannbil, som kommer svingende inn på tunet bare få minutter etter at lektor Tørrdal har hektet seg fast. Med eleganse reddes han ned foran alle elevene. Brannsjefen, som på sin side frykter rapport til distriktssjefen på grunn av den sene utrykningen, er høyst forbauset over rektor Ulrichsens lovord over rask reaksjon og god service, men føler at tiden er inne til å trekke seg tilbake mens leken er god, selv om han holder på å forsnakke seg ved avreisen da han sier: ”- Velvel, vi får se å komme oss hjem igjen siden vi har vært så lenge borte.” Og mens rektor ler hjertelig av spøken og alle guttene roper et rungende hurra forlater Stakavik Brannvesen Langåsen.
En gammel brannbil har hatt et mangfoldig liv.