Hvordan forløp krigens små og store hendelser i en middels stor by som Skien og hvordan ble diskusjonene om dette speilet i lokalavisa Varden?
Artikkelen er skrevet av Jorunn Sem Fure og tar for seg Varden i perioden mai-desember 1945.
Dramatiske hendelser som krig og okkupasjon setter varige spor i befolkningens minne og danner råstoff for kollektive erfaringer i mange år etterpå. Det danner seg dominerende fortellinger som tolker og oppsummerer hendelsene i fortettet form og ofte med en tung moralsk komponent. Formålet er gjerne å skape, opprettholde eller gjenopprette et fellesskap som har blitt opplevd som truet og splittet. De som har en felles fortid og en felles historie og ikke minst en felles moralsk forståelse av denne, hører sammen. Evnen til å omskape kollektive opplevelser til erfaringer som angår alle innenfor et sosialt handlingsfellesskap, også med relevans for etterfølgende generasjoner, er kanskje det viktigste elementet i menneskets evne til å danne og utvikle samfunn. 2. verdenskrig er en slik grunnleggende referanse og erfaring som involverte mennesker i mange land og flere verdensdeler. Millioner av mennesker ble revet opp fra sine lokalsamfunn og endte levende eller døde opp på ukjente steder langt hjemmefra; som soldater, flyktninger eller krigsfanger. Men de aller fleste gjennomlevde krigen som en definerende ramme om livet i sitt eget lokalsamfunn. Krigen ble en tilstand som kom til landet, byen, bygda, gården og preget livet i ulik grad, alt ettersom hvor nær stedet de bodde befant seg i forhold til sentrale begivenheter og alt etter hvordan individene ble involvert eller involverte seg i dem. Krigen som definerende erfaringskategori har en helt annen betydning i det lokale manns minne på Vestlandskysten enn for eksempel en middels stor by som Skien i Sør-Norge. Det som skal undersøkes i denne artikkelen er hvordan diskursene om krigen og okkupasjonstidens små og store hendelser forløp i en middels stor by, Skien, speilet gjennom regionavisen Varden i den umiddelbare etterkrigstiden.
I (vest) tysk etterkrigstid har begrepet Vergangenheitsbewältigung etablert seg som en fellesbetegnelse på de politiske, kulturelle og sosial prosessene som fulgte oppløsningen av Naziregimet og overgangen til et liberalt demokrati. Det kan oversettes med kollektiv bearbeidelse av historiske traumer. Oppgjøret med forbrytelsene og de hovedansvarlige foregikk i den første fasen primært gjennom de alliertes rettsprosesser og okkupasjonsstyre. Det tyske folk var lamslått av krig, bombing og militært sammenbrudd med påfølgende flukt og fordrivelser fra store deler av Øst-Europa, og hadde lenge nok med å bearbeide egne lidelser. Etter hvert som samfunnet kom i gang igjen med økonomisk gjenoppbyggingen og ved å bygge et nytt politisk system ble det også tatt et oppgjør innenfra det tyske samfunnet med den ideologien som hadde ført til katastrofen og et kritisk blikk på den mangel på sivilt mot som hadde kjennetegnet store deler av det tyske samfunnet. Vest-Tyskland videreførte de rettslige prosessene mot krigsforbrytere gjennom egne rettsinstanser, og tok etter hvert også et etisk, historisk og politisk ansvar for å gi ofrene oppreising og danne et moralsk grunnlag for en annen type stat der en aktiv politisk bevisstgjøring etter helt andre verdier enn de nazistiske, var målet. Dette krevde en dyptgående kollektiv selverkjennelse av det som var gått galt og et nytt moralsk kompass å styre etter.
Norge hadde, som angrepet og okkupert nasjon, en annen inngang til krigen. Alle politiske og administrative beslutningsstrukturer i det norske samfunnet ble frakoblet det norske samfunnet og knyttet til den tyske maktstrukturen med føreren i Berlin som øverste maktinstans. I den nye norske okkupasjonshverdagen ble det ikke bare en skarp overgang mellom nye og gamle maktutøvere og beslutningstakere, men en kollisjon mellom verdisystemer som utfordret hele samfunnet. I et naziokkupert land var naturligvis ikke oppgjøret etterpå like prekært i bredden, fordi forbrytelsene som ble begått i hovedsak utgikk på initiativ fra okkupasjonsmakten. Det var ingen ting som tydet på at NSB ville ha bygget ut sin infrastruktur ved hjelp av slaviske krigsfanger, eller at de norske jødene ville risikert et folkemord utgått fra de som styrte Norge på 1930-tallet, selv om norske aktører i begge disse og mange andre tilfeller bisto okkupasjonsmakten med å gjennomføre dennes politikk. Utfordringen Norge og norske lokalsamfunn stod overfor i etterkant av okkupasjonen ble derfor en annen enn å lete i eget samfunn etter grunnleggende svakheter og feilslått politisk styresett. Det ble etter hvert rettet mange harde anklager mot arbeiderpartiregjeringen som hadde makten før 9. april Den ble bebreidet for å ha forsømt forsvaret før krigen, og ikke gjort Norge i stand til å motstå militær aggresjon. Dette aspektet ved den nasjonale oppgjørsdiskursen, fantes det imidlertid ikke tegn til i regionavisen de første månedene etter frigjøringen. Oppgjøret, eller gjenopprettelsen, rettet seg primært mot å identifisere de som hadde hjulpet fienden, sviktet, trådt feil i etterkant av den tyske invasjonen.
Der det tyske folk måtte etablere et demokrati etter et sivilisatorisk havari, og uten sterke demokratiske tradisjoner i sin historie, kunne Norge gjenopprette og videreutvikle et demokrati som hadde vært i kontinuerlig utvikling mellom 1814 og 1940. Det gikk imidlertid ikke av seg selv. Gjenreising av økonomi, infrastruktur, institusjoner og organisasjoner og ikke minst gjennomføringen av et rettsoppgjør var store oppgaver som også preget byen Skien. Også på det individuelle nivå gjaldt det å peke på forgåelser og svikt og gjenopprette den moralske balansen. At et umiddelbart oppgjør med dem som hadde sviktet i møte med okkupasjonsmaktens fordringer og på en eller annen måte hadde plassert seg på feil side i forhold til NS-regimets nyordning var nødvendig også lokalt, var det ingen tvil om.
Begrepet Vergangenheitsbewältigung og de elementene som inngår i det, kan også brukes som et analyseverktøy når vi ser nærmere på de prosessene som foregikk i et lokalsamfunn som Skien etter frigjøringen i 1945. Det var flere arenaer i et lokalt bysamfunn der erfaringer kunne bearbeides. Alle arenaer hvor mennesker kom sammen for å lytte, snakke og dele erfaringer forutsatte fysiske møter, og etter at sensuren forsvant ble det naturligvis et voldsomt oppsving av møter og arrangementer. Politiske, sportslige, religiøse og andre møteplasser kunne reetableres i full åpenhet og det ble foretatt en del rollebytter og endringer basert på hvordan folk hadde posisjonert seg i de fem årene. I denne sammenheng er det imidlertid det eneste massemediet med lokal rekkevidde, som de fleste voksne i byen hadde tilgang til, som skal undersøkes. Det er utfra en antakelse om at de diskursene, perspektivene og ikke minst språkføring og begrepsbruk som preget avisen også preget hvordan leserne tenkte om og snakket om egne erfaringer fra de fem okkupasjonsårene.
De første ukene etter frigjøringen er naturligvis Varden som andre aviser mest opptatt av det store, verdenshistoriske bildet. Krigen, i alle fall i Europa var slutt, og de store nyhetsbyråene som også Varden videreformidlet stoff fra, brakte informasjon om storpolitiske begivenheter og rapporterte i detalj om de grusomme forbrytelsene som ble avdekket etter den tyske kapitulasjonen. Men avisen brakte også mye lokalt stoff som handlet om å beskrive, men også aktivt medvirke til å gjenopprette normalitet og moral i et lokalsamfunn som i likhet med resten av Norge hadde levd i en form for unntakstilstand i flere år. Selv om ikke de store krigshendelsene, de massive overgrepene eller fysiske ødeleggelsene rammet Skien, så var befolkningen der også en del av Norge, en del av Europa, og var på mange måter bundet i et skjebnefellesskap med de som opplevde krigen som enda mer dramatisk. Også Skien hadde jødiske innbyggere som ble myrdet i Auschwitz. Også Skien hadde fedre og sønner som ble borte i fangeleirene, og Skien hadde unge menn og kvinner som risikerte og ofret livet enten på havet, i motstandsarbeid eller på østfronten. Også Skien hadde kvinner som innledet forhold til tyske menn og opplevde konsekvenser av det. Ellers var det nok mest vareknapphet og de mange former for restriksjoner som preget hverdagen til folk flest.
Ut fra dette kan en stille følgende spørsmål til det materiale som her er valgt; seks måneder med lokalt avisstoff fra den første tiden etter frigjøring:
Hvilke temaer er avisen opptatt av å formidle sine lesere i et overgangsperspektiv mellom okkupasjon og frigjøring? Hvilke ideologiske eller moralske aspekter kan vi lese ut av måten sakene omtales på? Hvordan relateres formidlingen av det som skjer på det storpolitiske, internasjonale plan til det lokale plan?
I Skien, en middels stor by uten militærstrategisk betydning, forløp selve okkupasjonen relativt udramatisk. Det ble ikke etablert noen avdeling av de beryktede sikkerhetsavdelinger med fengsler eller torturinnretninger, slik Kristiansand fikk ved det såkalte Arkivet, eller Victoria terrasse i Oslo. Skien hadde ingen spesielt viktige militære innretninger og det ble heller ikke bygget ut militær infrastruktur der. De nærmeste områdene som påkalte militær interesse, utbygging og etter hvert sabotasje og bombing var Herøya og Rjukan. I krigens sluttfase ble det også gjennomført lokale sabotasjehandlinger mot båter, jernbanebroer og annen infrastruktur som primært tok sikte på å hindre tysk troppeforflytning fra Østlandet til sluttkampene på kontinentet.
Skien var en typisk handels- og administrasjonsby, og den funksjonen hadde byen også under okkupasjonen. Wehrmacht okkuperte sentrale bygninger for sine administrative formål, med hovedkvarter på Høyers hotell. Nasjonal Samling, som etter norske forhold hadde en relativt betydelig oppslutning i Grenland, særlig i byene Skien og Porsgrunn, overtok teateret i Skien, Festiviteten som ble hovedkvarter for partiet og Hirden. Det ble bygget flere brakkeleire til å huse soldater med tilhørende kjørende og ridende materiell, men byen endret ikke karakter hverken gjennom bygging av tyske innretninger eller ødeleggelser. Skien og omegn var et viktig landbruksområde, og matforsyninger var en viktig del av den tyske tilstedeværelsen. Å skaffe den store stående hæren i hele Norge tilstrekkelige med varer var et behov som gikk på bekostning av sivilbefolkningen og gjorde rasjonering, knapphet og alternative omsettingskanaler til en del av hverdagen. Mye mat og det meste av dekketøy å spise på kom fra Grenland. Porselenet leverte Porsgrund Porselænsfabrik, som fikk store bestillinger fra tyske forlegninger. Skiensfolk hadde daglige møter med soldater som bodde i brakker på Stevneplassen og Gråten, og mange visste om enkelte fangeleirer med russiske krigsfanger som var rekvirert til skogsdrift i områder som Valebø og Kilebygda, men denne virksomheten hadde relativt beskjedent format i forhold til andre steder i landet, der store kontingenter av fanger bygget store prosjekter innen vei og jernbane, kaianlegg og kystfortifikasjoner. De tyske soldatene ble en del av bysamfunnet og mange måtte omgås dem som en del av hverdagslivet.
Alt i alt var Skien hverken spesielt hardt rammet eller spesielt beskyttet i møte med det nasjonalsosialistiske Tysklands krigføring og okkupasjon, men også der speiles overgangsperioden gjennom avisens valg av stoff og vinklinger.
Det store internasjonale oppgjøret med Tysklands naziregime og dets hovedfigurer faller utenfor den perioden og den tematikken vi ser på her, men avisen gjenga mye stoff om jakten på hovedpersonene for å stille dem til ansvar. På det nasjonale plan var det naturligvis prosessen mot Quisling som dominerte sommeren 1945, men for vårt formål her er det først og fremst det lokale oppgjøret, det vi kan kalle gjenopprettelsen av den politiske moral, som er av interesse. Det første leddet i denne prosessen var arrestasjonene av NS-medlemmer. Med få unntak meldte avisen at arrestasjonene i distriktet foregikk udramatisk. 11. mai, opplyses det om arrestasjoner i hele Telemark. 116 ble innbrakt i Skien denne dagen, og de arresterte ble både navngitt og oppgitt med stillingsbetegnelse.
Avisen intervjuet politisjef Bjarne Nærum som omtalte aksjonen på denne måten:
Jeg vil forøvrig gjerne gjøre folk kjent med at det nok går NS-folk fri enda, men det betyr såmen ikke at de slipper straff. Deres tur kommer, selv om de ikke blir satt fast nettopp no, sier politisjefen. Forøvrig vil jeg få uttale min største anerkjennelse for hjemmestyrkenes strålende innsats. Det har vist seg å være noen prektige karer som utfører ordrene på en fortreffelig måte, og de viser god disiplin og pen fremferd.
Selv om det var maktpåliggende for både hjemmestyrkene og politiet å understreke disiplin, verdighet og orden, var det tydelig at avisen også ønsket å tilfredsstille litt andre behov hos sine lesere, for eksempel når den beskrev hvordan arrestanter ble ført til fots gjennom byen i spissrotgang, eller når rollebyttet som ble foretatt i diverse kommunale organer, både politisk og administrative, ble omtalt i foraktelige vendinger som «utrenskninger av nazi-folk.»
Det kommende rettsoppgjøret for Telemark ble omtalt 26. juni, da statsadvokat D. Cappelen ga Varden en oversikt over antatt omfang. Omkring 2500 saker mente han ville komme for retten i Telemark. Og han skisserte hvilket nivå de vil bli behandlet på. For de enkleste sakene som kun handlet om medlemskap i NS (som ble kriminalisert i Landssvikanordningen), regnet han med at det ville bli snakk om forelegg og ikke rettssak. Større saker ville gå til herredsretten og evt. lagmannsrett og for de største sakene var det ankerett helt til Høyesterett.
Journalisten spurte etter tre ulike kategorier av handlinger som han antok at leserne var interessert i å få vite hvordan rettsapparatet vil reagere på. Det første var naturligvis det politiske. Hvor langt ville myndighetene gå i å etterforske, undersøke og straffe handlinger som kom inn under landsvikparagrafene. Her forsikret Cappelen at alle ville få sin sak undersøkt og avgjort. Det andre var det økonomiske aspektet, der begreper som brakkebaroner og svartebørs kom inn. Her var statsadvokaten også kategorisk. Ingen som hadde tjent penger på å gå fiendens ærend kunne regne med «…å komme vel fra det.» Men når det gjaldt svartebørshandel trakk han opp gråsonene som utgjorde en rekke hverdagsdilemmaer. En bonde som solgte en vare til tyskere eller nordmenn utenom offisielle kanaler ville kunne kategoriseres som nasjonal dersom han solgte til ågerpris til tyskerne, men en rimelig pris til nordmenn og ikke omvendt. Her gjaldt skjønn, og grensene var vanskelig å trekke.
Til sist spurte journalisten etter Cappelens synspunkter på spørsmålet om tyskertøsene. Her var det åpenbart at statsadvokaten var klar over at han befant seg utenfor landssvikanordningen og straffeloven og over i et rent moralsk landskap. Det var bare i to tilfeller han mente at denne kategorien var et offentlig anliggende. Dersom slike kvinners sikkerhet var i fare på grunn av sterke negative reaksjoner blant befolkningen, mente han en måtte kunne ivareta deres sikkerhet ved internering. Ellers var det i slike tilfeller som ellers; at det avgjørende var om de hadde begått angiveri eller andre straffbare handlinger som kom inn under loven. Et seksuelt forhold til fienden var i seg selv ikke en sak for rettsoppgjøret.
Allerede i juni begynte de lokale rettsforhandlingene i mindre alvorlige saker, og avisen satt på tilhørerbenken sammen med svært mange andre fra publikum. Nærmest ordrette vekslinger mellom aktor og siktede ble gjengitt og var til tider ganske fornøyelig lesning. Under denne overskriften «De ser så munter ut, har De i det hele tatt gjort noe galt De da, Gorboe?» gjenga Varden 8. juni et titalls saker ført av dommerfullmektig Mottrè. Ingen av de siktede erkjente seg skyldig og alle påklaget kjennelsen, som innebar videre fengsling til over sommeren.
Den muntre Rolf Gorboe (f.1891) ble titulert som tidligere kinobestyrer og medlem av partiet siden 1941. Ingen oppgitte NS-verv å notere, men partimedlemskapet hadde åpenbart bidratt til at han fylte godt opp i mange kommunale råd og utvalg. Her et lite utdrag fra dialogen mellom aktor og siktede:
– Hva bestod arbeidet i?
– Jeg fikk hugget en del trær.
– Etter vedtak?
– Ja, ja.
– Hugg De ned for fote?
– Nei.
– I teaternemda?
– Der ble det ikke gjort noe da det ikke ble noe av det planlagte riksteater.
– Og i badeplassnemda?
– Her ble det heller ikke gjort noe på grunn av reiserestriksjoner.
Aktor fikk ikke annet grep på Gorboe enn at han alltid hadde vært tyskvennlig på grunn av Versaillestraktaten, og at han smilte muntert under hele rettsaken. Ikke alle landssvikere tok saken med samme «smilende frekkhet», var Vardens kommentar til rekken av siktede som i tur og orden svarte på spørsmål om motiver for medlemskap og redegjorde for sine handlinger. Det interessante med mange av disse dialogene, og som også må ha slått Vardens lesere, var hvor ubetydelige mange av disse personene og dere handlinger fremstod. En hadde vært rode-leder i Solum, et arbeid han forresten ikke visste hva innebar. En annen hadde hatt flere kommunale verv og på spørsmål om hvordan det hadde gått, svarte han ganske enkelt at han «…ikke hadde noe greie på kommunale verv.»
Denne samlingen av individer som avisen gjenga rettsforhandlingene til, ble i liten grad fra aktoratets side konkret knyttet til alvorlige forbrytelser som angiveri, bruk av vold eller noen form for ledende roller innen rekruttering eller propaganda. En møbelsnekker ble spurt om hva han hadde gjort i de fem okkupasjonsårene, og på svaret som lød: Laget spisestuer, svarte dommeren bare lakonisk at det var jo fullt lovlig. Kontrasten til de store forbrytelsene begått av nasjonalsosialistiske aktører på internasjonalt og nasjonalt nivå ble slående. Likevel var det forhold ved disse sakene som er interessante i et lokalt perspektiv. Det å melde seg inn i NS ble kriminalisert i landsvikforordningene, og de fleste ble dømt til inndragelse av formue og tap av stemmerett en periode. Sterke sanksjoner overfor politiske feilsteg, men åpenbart viktig for avisen å brette ut, slik at ingen var i tvil om at det måtte trekkes en linje mellom svik og lojalitet også i lokale forhold. Avisens tone var preget av en nedlatenhet og forakt, av og til ironi og humor på de anklagedes bekostning. Funksjonen var åpenbart å forsikre leserne om at NS-folk nå ikke lenger var farlige, eller mektige, fordi de ikke lenger var assosiert med farlige og mektige maktinstanser. Når regimet de hadde støttet (seg til) var borte, ble de avkledd som tapere og redusert til ganske ynkverdige personer. Ordbruken i retten, og enda mer i avisens referater var egnet til å etablere et syn på NS-medlemmer flest som opportunister og svake sjeler med lite aktverdige motiver for sine handlinger. De ble omtalt som personer som under «normale» forhold ikke ville hatt de samme mulighetene som de som åpnet seg gjennom å knytte seg til kollaborasjonspartiet NS.
En spesiell form for markering av forskjellen på normalitet og unntak, var avisens utstrakte bruk av hermetegn i ord som «minister», «funksjonær», «ordfører», for å vise at de som hadde stilt seg på regimets side ikke hadde legitimitet i sine roller og ikke fortjente den status tittelen ga. Ofte ble det brukt hermetegn dersom en NS-person hadde overtatt en stilling etter en arrestert, ellers så ble det satt hermetegn rundt stillingsbetegnelser som var spesifikke for NS-regimet, for eksempel «rode-fører».
I begynnelsen av september brakte avisen referater fra mer alvorlige saker. Da var det personer som hadde vært medlemmer av krigførende enheter, altså frontkjempere og Hird-medlemmer som satt på tiltalebenken. Gjennomgående i slike saker var at frontkjempere ble tiltalt for deltakelse i ulike militære enheter og ikke for forbrytelser begått som del av enhetene. Forbrytelsen de hadde begått var å svikte den politiske lojaliteten til Norge, representert ved norske legale myndigheter i London. Det var viktig å slå fast at Quisling og hans parti ikke på noe tidspunkt hadde hatt legitimitet som representanter for norske interesser og det norske folk. Frontkjemperne hadde rett og slett valgt feil side i den storpolitiske konflikten og gjennom det begått landssvik etter straffelovens forståelse av handlingen. Interessant er det å merke seg at statsadvokat Cappelen omtalte fronkjempersaker som enkle i betydning av at det var saker som ikke krevde omfattende etterforskning. Det å melde seg til krigstjeneste for en fremmed makt (Tyskland) eller for en norsk enhet som kjempet på tysk side, var alvorlig og straffbart i seg selv. Eventuelle krigsforbrytelser som ble begått i utlandet av disse enhetene ble aldri en del av det norske rettsoppgjøret og ofre for disse enhetenes, og deriblant norske deltakeres handlinger, ble aldri et tema i norsk rettspleie. Derimot ble det trukket frem en del eksempler på overgrep som frontkjempere hadde begått som vaktmannskap hjemme i Skien. En sak som fikk mye omtale i Varden var fire skolegutter fra Gimsøy skole som ble dratt ut av klasserommet til rektors protest. De ble tatt med til Hirdens hus og stengt inne og mishandlet med belter. Forbrytelsen de hadde begått var å angripe en medelev med NS-foreldre. I det hele tatt var Hirdens lokale voldsutskeielser et hyppig omtalt tema i disse sakene, men aldri det folkemordet og den utryddelseskrigen som de norske frontsoldatene direkte eller indirekte hadde vært en del av.
Omtalen av de ulike nivåene av rettsoppgjøret kunne følges gjennom avisens detaljerte gjengivelse av både små og store saker og på den måten ble det etablert et slags hierarki av nazister. Bruken av begreper som Nazi, Nazister og Nazi-folk og ikke det mer nøytrale NS-medlemmer, gir sterke assosiasjoner til det tyske regimet og til Adolf Hitler. Med den begrepsbruken var det ikke bare Nasjonal Samlings politiske målsetninger som de domfelte ble knyttet til, men det suggererte også at disse personene stod i en intensjonell sammenheng med masseforbrytere som Hitler og Göring. Via nasjonale figurer som Quisling og Rinnan ble det trukket en linje ned til lokale individer som har gått i tjeneste for den okkuperende stat eller gått inn i posisjoner i det lokale styret som NS etablerte. Når en person med NS-medlemskap, som hadde utført noen kommunale oppgaver eller verv under NS-tiden ble titulert som nazist i samme avisen som brettet ut redselsgjerninger i Auschwitz, ble det lokale feilsteget koblet til verdenshistoriens mest brutale forbrytelser. Konsekvensen av et sånt moralsk stigma for disse personenes videre liv i lokalsamfunnet var naturligvis store. Det gjorde at det også var en del lesere som advarte om at linje-trekkingen av og til ble for brutal og kanskje ikke alltid traff rett. Det gikk mange rykter sommeren 1945 om personer som det ble satt et såkalt unasjonalt stempel til, og flere innrykk i avisen gjennom sommeren hadde som formål å imøtegå rykter og fjerne urettmessig stempling fra enkeltpersoner.
Noen så seg faktisk også nødt til å gå ut i avisen å forsvare unge menn som ikke hadde armbind som viste at det hadde vært i hjemmefronten eller på skauen og som ble møtt med spørsmålet om «Åffer er du ikke med?» Det kunne ofte være så enkelt som at de ikke hadde blitt rekruttert av noen eller selv ikke klart å komme i kontakt med hjemmefronten, eller at de hadde hatt viktige oppgaver hjemme på gården eller andre vektige grunner. At spørsmålet dukket opp i flere leserinnlegg, viser behovet som fantes i lokalsamfunnet for å innordne flest mulig enkeltpersoner etter den avgjørende skillelinjen som krigen hadde trukket opp. Men det kritiske søkelyset, særlig det som ikke utgikk fra offisielle rettsinstanser, men fra det anonyme folkedypet, kunne bli både nærgående og noen ganger skape blindsoner, eller rettes feilaktig mot noen.
I forhold til mange tidligere okkuperte land, var den norske selvjustisen som foregikk utenfor rettsapparatet likevel relativt ubetydelig. Det dinglet ikke angivere i lyktestolpene og omfanget av voldsutøvelse rettet mot okkupanter og medløpere var lavt. Men en sak fikk mye oppmerksomhet. Det gjaldt en kontrovers om hjemmestyrkenes opptreden som vaktmannskaper overfor arresterte NS-folk og andre mistenkte. Den oppsto etter at pårørende til to fanger som hadde blitt tatt på fersken under et tyveri fra en Milorg-hytte i krigens aller siste dager, gikk ut i avisen og anklaget vaktene for å ha brukt Gestapo-metoder. En av fangevokterne gikk selv ut og bekreftet at han hadde vært hardhendt overfor to som ikke bare var mistenkt for tyveri, men også for angiveri. Han innrømmet å ha gitt dem et «…godt måltid juling» for å få frem sannheten. Faren hans gikk senere ut og forsvarte sønnens overgrep med at han som motstandsmann hadde levd i årevis under sterke påkjenninger og risiko for eget liv. Når sønnen stod overfor folk som var mistenkte for angiveri, og brukte vold for å få frem informasjon, var det rett og slett en del av den brutale virkeligheten krigen hadde skapt. Sønnens handlemåte måtte forstås og unnskyldes i en slik kontekst. Denne saken ble omtalt i flere omganger, og fikk sin moralske konklusjon til slutt av prost Henrik Seip. Han slo fast at krigens spenninger og konflikter nok hadde utsatt deltakerne for prøvelser, men når nazismen var beseiret, var det viktig å holde fast ved at de metoder som nazistene hadde brukt, ikke hørte hjemme i en rettsstat. Saken fikk ingen konsekvenser for den/de som hadde utøvd volden, men viser at Varden ved å gi spalteplass til slike innlegg og motinnlegg, også ønsket å rette oppmerksomheten mot måten justisen over taperne ble utøvd.
Den tyske okkupasjonen medførte omfattende virksomhet i mange byer og småsteder og med det fulgte en permanent tilstedeværelse av et stort antall tyske menn i ung alder. De var både uniformert og i sivil, og tilhørte de ulike sikkerhetstjenestene, hæren eller drev med ulike former for bygge-aktivitet. I den daglige interaksjonen med sivilbefolkningen oppsto det mange møteplasser. De tyske soldatene var godt disiplinert og tilfeller av voldtekt og overgrep mot norske kvinner under okkupasjonen var lite utbredt. Derimot oppsto det et betydelig antall forhold mellom norske kvinner og tyske menn langs hele skalaen av prostitusjon, kortvarig flørt og livsvarige kjærlighetsforhold. På folkemunne ble det imidlertid ikke differensiert mellom disse ulike relasjonene, og Varden brukte uten videre fellesbetegnelsen tyskertøser om alle kvinner som hadde eller var mistenkt for å ha innledet en intim relasjon til tyske menn.
Strømpeaffæren var det første oppslaget som gjorde det klart for leserne at Varden anså reaksjoner mot disse kvinnene som en legitim og nødvendig del av det moralske oppgjøret etter frigjøringen. Befolkningen gjorde seg klare til å feire 17. mai i et fritt land, og kvinnene i Skien stilte seg i kø for å kjøpe strømper hos grosserer Dahl som drev byens undertøysforretning. Her kunne Varden imidlertid 16. mai melde at ikke alle «damene» i køen var verdige kunder. Hjemmefronten hadde observert flere som ikke hadde noe der å gjøre; underforstått; kvinner som hadde hatt eller var mistenkt for å ha hatt relasjoner til tyske soldater, trengte ikke anstrenge seg for å pynte seg til 17. mai. De var uansett ikke velkomne til å feire friheten sammen med andre nordmenn. En uke tidligere annonserte hjemmefrontens ledelse i Skien i avisen at medlemmer av NS og tyskertøser hadde portforbud på nasjonaldagen.
Det var nok en spesiell opplevelse å være vitne til, da gutta på skauen rykket inn for å sortere ut uverdige damer fra strømpekøen. Denne situasjonsbeskrivelsen sier mye om kvinners rolle i krig og konflikt og hvor viktig det ble ansett å ha «nasjonal» kontroll over kvinners seksualitet. Det vites ikke hva slags strømper som ble tilbudt i butikken i Skien på denne tiden, men dette var en periode da nylonstrømpene var kjent og ettertraktet og et sterkt symbol på en glamorøs livsstil med opphav i amerikansk forbrukerkultur. At slike klesplagg, som det antakelig også var streng rasjonering på, skulle brukes av såkalte tyskertøser provoserte åpenbart så mye at det ble ansett som legitimt å bruke ordensmakten for å regulere salget og skille mellom verdige og uverdige kunder.
Klipping av hår og andre former for ydmykende gatejustis mot kvinner som hadde hatt et forhold til medlemmer av okkupasjonsmakten var utbredt i land som Danmark, Belgia og Frankrike, og er også dokumentert for Norge. I Varden var det imidlertid bare et eneste tilfelle som ble omtalt, relatert til en hendelse i Valebø. Etter diverse oppslag i avisen om saken kom lensmann Halvor Toreskås med en redegjørelse 23. juli der han satte opp det moralske regnskapet over både ofre og angripere.
Han åpnet med at han ikke hadde den ringeste respekt for kvinner som innledet forhold til tyskere, og pekte på at de det gjaldt her hadde gjort seg fortjent til en reaksjon, gjerne i form av å sette dem til rengjøring etter tyskerne under hjemmefrontens oppsyn. I Valebø-saken beskrev han derimot hendelsen på denne måten:
Når 18 unge menn passer opp to vergeløse piker i et skogholt, kaster dem ned i bakken og går løs på dem med sakser og klippemaskiner, så er det neppe en bedrift som vil gå over i historien blant denne krigs heltegjerninger.
Videre resonnerte han over bakgrunnen til de som deltok:
Det er beklagelig å måtte konstatere at en del av de som var med på aksjonen var bra folk som har vist en nasjonal holdning under krigen. Folk som en hadde ventet å finne i første rekke blandt dem som er rede til å bygge det nye og frie Norge både med arbeid og lovlydighet. Det var heller ikke uten interesse å legge merke til at det blant aktørene var folk som på grunn at sitt forhold til tyskerne hadde all mulig grunn til å passe sine egne saker – for ikke å si hårprydelse.
Budskapet til lensmann Toreskås var klart: jentene hadde trådt over en moralsk grense, men i den grad de fortjente en reaksjon måtte den være offisiell og iverksettes av et rettsapparat. Klippingen var selvtekt og måten det ble gjort på var like foraktelig som det jentene selv hadde gjort. Og særlig dersom man ikke hadde hatt sin egen politiske moral på stell i møtet med okkupasjonsmakten, kunne dette ikke kompenseres ved å delta i hevnaksjoner mot de som hadde brutt moralske normer på det kjønnslige området.
Prost Henrik Seip, som var en svært tydelig offentlig stemme i Skien i denne tiden, både fra prekestolen og i avisen, kommenterte spørsmålet om tyskertøsene 11 juni fra en litt annen vinkel. Han begynte innlegget sitt med å slå fast at ordet tyskertøs var et forferdelig ord, og de som hadde gjort seg fortjent til det, hørte til «samfunnets bunnfall.» Han tok imidlertid høyde for, at det også under visse betingelser ville kunne finnes Guds tilgivelse også for de som tilhører dette bunnfallet. Hans budskap var imidlertid ikke å avskaffe begrepet eller svekke dets stigmatiserende kraft, men han ville advare sine medborgere mot å bruke det for lett om for mange. Det kunne for eksempel dreie seg om kvinner som «…ikke hadde vært avgjorte nok i sin avvisning overfor tyske arbeidsfeller». Ut fra dette kan vi lese at Seip ikke skilte mellom for eksempel ren prostitusjon eller promiskuitet på den ene siden, og etablering av kjærlighetsforhold som kunne føre til forlovelse og ekteskap på den andre siden. Det var kun de som bare har vært litt for lite avvisende, kanskje litt naivt hyggelige og smilende, i sin omgang med tyskere han vil redde fra det forferdelige tyskertøs-begrepet. Det må også tilføyes at Seip rettet det samme moralske kravet mot unge gutter. De som hadde «…fraternisert, bommet sigaretter og lekt kammerater» med tyskerne stilte i samme klasse som flørtende jenter.»
Et annet leserinnlegg fra en anonym hjemmefrontmann, var inne på det samme temaet. Han syntes også at enkelte av jentene ble for hardt dømt i sitt lokalsamfunn, men han delte ellers det allmenne negative synet på intime relasjoner fordi de «…tyskerne som kastet ømme blikk etter norske jenter var de samme som kastet granater mot norske soldater og bomber mot norske byer».
Økonomisk kollaborasjon er et stort og komplekst tema. Grensene mellom hva som kunne betegnes som økonomisk kollaborasjon, krigsprofittering og annen uetisk adferd og hva som måtte aksepteres som en del av en normal virksomhet under okkupasjon var ikke lett å trekke i samtiden og har også i ettertiden vært omdiskutert. Varden rettet søkelyset mot det som kanskje var tydeligst; de aktørene som hadde lagt om eller startet ny virksomhet som rettet seg utelukkende mot det markedet som den tyske etterspørselen skapte.
Mindre synlig var andre etablerte, større virksomheter, også offentlige, som i hele eller deler av sin virksomhet inngikk samarbeid med tyske aktører, slik som NSB, Hydro, Porsgrund Porselænsfabrik, de store skogsdriftseierne og liknende virksomheter. Her kunne det dreie seg om store produksjonsordre eller om større industrielle utviklingsprosjekter.
På det individuelle planet var tyskerarbeid et stigma som kanskje satt litt løst på folkemunne. Men de fleste skiensfolk som var vanlige arbeidstakere, hadde ikke den luksus å kunne velge å vrake mellom arbeidsgivere og arbeidsplasser eller nødvendigvis innsikt i hvorvidt den stillingen de søkte på kom tyske eller norsk interesser til gode. Hele arbeidslivet; vareproduksjon og distribusjon, transportsektoren, landbruket, forvaltningen hang sammen, og der samfunnshjulene rullet best, tjente det som oftest både lokalsamfunnets behov samtidig som det lettet forholdene for okkupasjonsmakten. Brakkebaron ser ut til å være et innarbeidet begrep som avisen og leserne hadde etablert en felles forståelse av hva innebar. Det dreide seg om entreprenører og firmaer som bygde anlegg for tyskerne.
13. juni kunne Varden berette at Vestfold allerede hadde fullført etterforskning og oppgjør med sine brakkebaroner. Over 20 saker var undersøkt og tiltale reist, og Varden spurte retorisk «Når kommer turen til brakkebaronene i vårt distrikt? Folk er utålmodige».
I ettertid kan det sikkert hevdes at rettsoppgjøret var for hardt overfor de mange passive NS-medlemmer på den ene siden, men at det i for stor grad skånte økonomiske profitører. Et omfattende oppgjør med alle bedrifter og personer som på en eller annen måte hadde tjent penger på okkupasjonen var formulert som et mål, blant annet av Cappelen i mai 1945. Fasiten i ettertid viste både hvor vanskelig det hadde vært å trekke grenser mellom økonomisk kollaborasjon og normal økonomiske virksomhet, som også kom norske interesser til gode og hvor vanskelig slike saker var å etterforske. Norge trenge dessuten alle produktive krefter til gjennombyggingen, noe som sikkert også bidro til at noen av brakkebaronene heller fikk nye oppgaver, i stedet for inndragelse og fengsel.
Svartebørshandel, snikhandel og unndragelse av varer fra leveringsplikt kom veldig tydelig i et gråsonefelt. På den ene siden ble bøndene anklaget for å utnytte situasjonen til å selge produkter utenom den offentlige rasjoneringen til sultne byfolk, gjerne i bytte for verdifulle gjenstander eller høye summer. På en annen side var denne kanalen også til gunst for kategorier av nordmenn som ikke hadde rasjoneringskort, eller drev illegal virksomhet. Forsyningsmyndighetene under krigen hadde både tyske, militære interesser og norske sivile interesser å ta hensyn til. Dersom mange unndro seg leveringsplikten, for eksempel ved å hemmeligholde buskap eller male korn på irregulære møller, ble det mindre varer i omløp. Da var sannsynligheten uansett stor for at tyske behov ble prioritert først, og etterspørselen på svartebørsen for norske kjøpere økte tilsvarende. Dette var et komplisert økonomisk spill med mange faktorer og konsekvenser. Politisjef Nærum gikk ut med en melding til bøndene allerede 12. mai om hvordan de skulle forholde seg etter maktskiftet. Det måtte blir slutt på all snikhandel og svartebørshandel. Fra nå måtte alt leveres inn og distribueres av nye norske myndigheter. Manglende etterlevelse av denne ordren var å betegne som landssvik. Sterke ord, som vitner om at problemet hadde stort omfang og at bøndene i mange byfolks øyne hadde et moralsk omdømmeproblem.
Hvor flytende grensene mellom etiske og uetiske transaksjoner var, ble tydelig i en sak som kom opp i det nyetablerte, midlertidige herredstyret i Gjerpen som ble sammenkalt i slutten av juli for å begynne å forberede nye valg og få det ordinære kommunale arbeidet i gang igjen. Medlemmer fra det gamle 1937-herredstyret ble innkalt, så sant de ikke hadde meldt seg inn i NS under okkupasjonen. Det ble imidlertid stor diskusjon om en bestemt person skulle innrømmes møterett etter ikke, fordi han hadde fått en bot for svartebørshandel. Handlingen hadde blitt påtalt av de nå avsatte NS-myndighetene. Ergo ble det tvil om hans handling hadde hatt en nasjonal eller unasjonal karakter. Moralen i dette tilfellet var uråd å bringe på rene og mye av det det første møtet i herredstyret dreide seg om hvorvidt den prisen bonden hadde krevd på 230 kilo svartebørs-poteter var til gunst for hvilken kategori kjøpere. Gikk den moralske grensen for nasjonal holdning ved 13 eller 20 øre for kiloen poteter? Kanskje var moralen i orden dersom tyskere måtte ut med 20, mens nordmenn slapp med 13?
Lesning av Varden gjennom den første fredssommeren gir inntrykk av at mye aktivitet i byen handlet om å gjenopprette en hverdag, en praktisk normalitet. By- og herredstyrer møttes for første gang etter at de var blitt avsatt, for å gjeninnføre det lokale demokratiet. Overalt gjorde folk en stor innsats for å stable på beina et foreningsliv og kulturliv som hadde vært i dvale bak blendingsgardiner, forsamlingsforbud og sensur. Særlig Brekkeparkens friluftscene ser ut til å ha våknet til liv sommeren 1945 med turneer av store revystjerner fra Oslo som Leiv Juster, Einar Rose og Arve Opsahl. Varden kunne flere ganger rapportere om 2-3000 solgte billetter på en kveld. Med oppheving av blokaden og slutten på den tyske hærens rekvisisjoner var avisen også opptatt av vareomsetningen og gjorde stadig husmødrene oppmerksomme på hvilke leveranser som kom på hvilke tidspunkt på båter og ut i butikkene. Mye spalteplass ble viet den heroiske husmoren som hadde gjort sin patriotiske plikt ved å holde familien med mat og klær i en svært anstrengt hverdagsøkonomi. Det ble skrevet mye om bærhøsten i skogene. Matauk var en sentral del av nordmenns liv under okkupasjonen, og var fortsatt like viktig i tiden etterpå. Togene fra Skien ble satt opp med egne bærplukker-stopp oppover mot Nordagutu så hele byen kunne komme seg ut i marka å hente seg forsyninger. Avisen var også full av kuriøse bytteannonser som sa noe om knapphet og mangel, men også kreativitet, eksempelvis: «Et stk. putetrekk byttes mot fire liter tyttebær» eller «bisverm ønskes. Har kalosjer eller heimavla tobakk» eller «vanntett telt byttes mot sko str. 39 , kjole, drakt eller gitar».
Overgangen til fredstid handlet imidlertid aller mest om å gjenopprette en kollektiv moral som var antatt svekket på flere områder. Unntaksårene var ikke over og ferdig selv om okkupasjonen var slutt og NS-regimet var borte. De som preget diskursene var gjenoppretting, oppgjør og utrensning, men det var også betydelig rom for diskusjoner, kritiske stemmer og nyanser. Prost Henrik Seip og lensmann Toreskås var noen av de offentlige stemmene som trakk linjer, formulerte oppsummeringer og plasserte moralsk ansvar ikke bare på de som svek, men også på de som skulle forvalte den nyvunne friheten og de verdiene den måtte bygge på. De måtte finne seg i å ha et kritisk søkelys på seg. Det er i det hele tatt påfallende hvor ofte avisens egne skribenter og ulike Skiens-folk gjennom leserinnlegg, ytret sin bekymring for at de fem årene med brutalt maktvelde skulle ha korrumpert befolkningen og brutt ned respekten for lov og orden.
Derfor var det stor oppmerksomhet rundt saker som handlet om selvtekt og vold mot taperne. I et leserinnlegg 29. juni advarte anonyme AB sterkt mot at hatet fra krigen, rettet mot de som svek, skulle videreføres til barna. Dette var en bekymring som det i ettertid viste seg å være svært reelt grunnlag for. Det var særlig barn av NS -medlemmer AB var bekymret for, at de ikke måtte lastes for foreldrenes synder. De måtte ikke møtes med den forakt og kulde som ble deres foreldre til del, men møtes med personlig varme. AB omtalte også et forslag som hadde vært luftet av nasjonale politikere, om at barna til norske kvinner og tyske fedre uten unntak skulle sendes til Tyskland, hvor de ville bli godtatt som tyske borgere. Det mente AB ville være en for stor risiko, så mye forferdelig som «hedenskapen» hadde utrettet i det landet. Nei, det måtte være en kristen plikt for hele Norge å elske frem også disse barna med kjærlighet.
Slike tanker og holdninger dominerte nok ikke den folkelige diskursen om NS-medlemmer eller kvinner med tyske forbindelser og deres barn ellers i det første frigjøringsåret. Det var likevel påfallende mange stemmer, både blant de offentlige lederskikkelsene, men kanskje særlig i de små unnselige inseratene på leserbrevplass, som var opptatt av at oppgjøret ikke måtte skje på uverdig vis ved å kopiere metodene til de tidligere makthaverne og som minnet om at det kom en tid etter at hat og hevn og oppgjør hadde hatt sitt forløp.
Vi lar lensmannen fra Holla oppsummere stemningen og utfordringen et par måneder etter den euforiske feiringen av freden og friheten:
Det er vanskelig å være politi og vel heller ikke lett å være kulturmenneske i en tid da så meget hat og rettferdig harme krever sin utløsning. Men vi må vise disiplin. Vi må slutte samlet opp om våre idealer, nå som vi gjorde under krigen. Vi må ikke la oss forlede av den ånd til å bruke de metoder som det har kostet oss fem års seig kamp å beseire. Da ville alt være forgjeves. La det bli fred mellom nordmenn, både i Valebø og andre steder.
Holla lensmanskontor, 20. juli
Halvor Toreskås.
