Del 1: Oppvekst i Kragerø
Theodor starter livet sitt i Kittelsenhuset, i andre etasje der familien bodde. I første etasje drev faren Johannes et brennevinsutsalg, og tjente gode penger på det. Johannes hadde mange jern i ilden, han var også veioppsynsmann for kommunen og hadde en stilling i P.A. Heuchs rederi. Den lille familien hadde godt med penger de første årene. Da Theodor er 10 år begjæres faren konkurs av kommunen. Året etter dør Johannes av en ukjent sykdom, og moren blir alene med Theodor og søsknene.
Alt det rives vekk ved farens konkurs og bortgang. Han blir tatt ut av den finere borgerskolen, og blir satt inn i folkeskolen som har langt færre ressurser. Det sannsynlig at denne økonomiske reisen påvirker familiens sosiale status. Kikker man rundt i nabolaget til Kittelsenhuset kan man fortsatt se hvor tett husene står, og vi forestiller oss en småby der alle kjenner alle, og hvor status og økonomisk bakgrunn definerer hvem du er, er det ikke så rart Kittelsen har noe blandede følelser for sitt hjemsted.
Det sies at Kragerø by hadde to urmakere, der den ene var best, og i 1869 får Theodor lærlingeplass hos den andre. Han het Rasmussen, og var faglært, men som baker og ikke urmaker.
Theodor tegner hele tiden, det gjorde han på skolen, og det forsetter han med når han er urmakerlærling. I de barnetegningene som fortsatt er bevart finnes det en tydelig trend i motivvalgene, og det er mennesker utført i mer eller mindre karikert stil. Ofte er arkene dekket av ansikter og karakter fra ulike samfunnslag.
Del 2: Utdannelse og reise
I perioden hos urmakeren i Kragerø, blir Theodors tegnetalent lagt merke til, og han får beskjed om at noen velstående menn vil hjelpe ham til Kristiania for å gå i lære hos en dekormaler. Theodor reiser til hovedstaden, men det blir et kort opphold. Den økonomiske støtten fra Kragerø-herrene er ustødig, og arbeidet han får består i stor grad av å male om gamle kirkebenker. Theodor er sulten og fattig, han bruker tilsendte penger til å kjøpe en billett hjem til Kragerø. Moren til Theodor er skuffet og hun får ham en lærlingplass hos en urmaker i Arendal
Didrik Maria Aall er fast kunde hos urmakeren Theodor jobber for i Arendal, han er også formann for den ny oppstartede Arendal Kunstforening. Aall sender Theodors tegninger til en tegneskole i Kristiania, og Theodor blir tilbudt skoleplass dersom Aall og andre finansierer guttens kost og losji. Aall inviterer han hjem, og spør Theodor om han vil se seg villig til å reise til Kristiania på tegneskole. 18-åringen reiser fra Arendal femten dager senere. Denne gangen går alt mye bedre. Skolen fyller mesteparten av Theodors tid, og han utvikler seg som tegner, og får en god forståelse for de tekniske aspekter ved tegningen.
I 1879 maler han Streik som blir kjøpt inn og vist frem på Kristiania kunstforening. Det er et bilde preget av den tyske realismen, der arbeidernes sosiale og økonomiske forhold blir motiv i maleriet. Kittelsen blir aldri en realist, han er for opptatt av romantiske og mystiske motiver.
Del 3: Hjemkomst
«Det var deilig å gjense de rundslitte holmer og skjær langs ved kysten hjemme. En frydefull lyst kom over mig – bare å kunne få trampe i glede på den gamle kjente gråsten.»
Da Kittelsen skal vende hjem reiser han først til Kragerø, han bor hos sin søster og svoger på Barthebrygga. Det er nok en kombinasjon av økonomiske hensyn og hjemlengsel som gjør at han reiser hit høsten 1880. Det tar ikke lang tid før han forstår at han behøver flere kolleger enn det Kragerø kan tilby, så når våren kommer reiser han til Kristiania.
Motivet Ekko påbegynnes, en tegning i romantisk stil, med en voldsom fjellvegg som bakteppe for noen små mennesker i en liten robåt i forgrunnen. Motivet sies å være hentet fra Valbergheia like utenfor Kragerø, men Kittelsen har gjort motivet i flere versjoner over flere år, har nok andre omgivelser også påvirket bildet. I Ekko finner vi et troll-lignende ansikt omringet av i tåke øverst i fjellet, en besjeling av et naturfenomen, et grep som blir typisk for Kittelsen i årene fremover.
Kittelsen blir et kjent navn er at han får i oppdrag å illustrere en nyutgivelse av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr sammen med Erik Werenskiold, som i utgangspunktet ble spurt om å utføre hele oppdraget selv. Werenskiold skriver i et brev til Asbjørnsen at han; kjenner en kar fra tiden i Tyskland, som er bedre på å male det som ikke er». Werenskiold kjente Kittelsens rike fantasi, og Kittelsens jobb ble å tegne de skikkelser og karakterer fra folkeeventyrene som krevde en utpreget forestillingsevne; prinsesser på isbjørner, troll med hodet under halsen, og haren som lo så kjeften sprakk. Illustrasjonene blir ofte utført i penn og akvarell, relativt raske teknikker som passer Kittelsens fantasi og humor godt.
Eventyrillustrasjonene står sentralt i Kittelsens kunstnerskap og har blitt en del av den norske folkearven. Utover 1800-tallet var det å skape en nasjonal identitet et viktig prosjekt for den unge nasjonen Norge. Asbjørnsen og Moe samlet inn de norske folkeeventyrene, inspirert av brødrene Grimm i Tyskland, og Ibsen skriver Peer Gynt. Kittelsens bidrag var et visuelt uttrykk som ble toneangivende for det vi i dag tenker på som sær-norsk.
Del 4: Kittelsen og Inga på Skåtøy
Samme høst som Inga og Theodor gifter seg, velger de å bosette seg på Skåtøy i Kragerø-skjærgården. Det er starten på en produktiv periode for Kittelsen. Han får gode inntekter fra satiretegningene Fra livet i de Smaa Forholde som utgis på et forlag i Kristiania, og han får ro til å arbeide med en rekke andre prosjekter, et av dem er Aarets maaneder.
Inga viser seg å være en uerstattelig ressurs og støttespiller for Theodor. Hun tar seg av alt det økonomiske som Theodor har forsømt, hun ror til byen med arbeidene hans og finner kjøpere. Hun hjelper Theodor med all brev-korrespondanse, og hun føder til sammen ni barn i årene som kommer. Noen år etter at paret forlot Skåtøy, ble en fisker spurt om han husket kunstneren Kittelsen som bodde på øyen; frua husket han godt, det var hun som var oppe på taket og ordnet når noe hadde gått i stykker.
I motsetning til Theodor hadde Inga gjort det meget bra på skolen, og hun hadde også fått mulighet til å fortsette til pikeskole i Kristiania etter at hun var ferdig med grunnskoleutdanningen. Inga fikk lære språk og matematikk fra kvalifiserte lektorer som også underviste ved Kristianias universiteter. Det er vanskelig å se for seg at Theodor kunne arbeidet like dedikert, uten den kompetente og ressurssterke Inga ved sin side.
En annen serie som påbegynnes på Skåtøy er serien om svartedauden, pesten som herjet i Norge på midten av 1300-tallet. Det var vandrehistorier fortalt om en gammel kone som gikk mellom bygder og grender og spredte den grusomme sykdommen. Det ble sagt at dersom hun tok med seg sopelimet inn, da ville alle dø. Men om hun tok med riva inn, da fantes det håp for de som falt mellom rivens tenner. Theodor kjenner fortellingene, og de kommer til minne en dag han møter nabokonen på Skåtøy. I selvbiografien sin beskriver han møtet slik:
Hun var liten, mager og kroket, ansiktet gulgrønt med sorte prikker. Øinene skjelte, var mørke og urolige og lå dypt i skallen. Rett som det var, kom det et uhyggelig ondskapsfullt blikk i dem, og så virret de om til alle kanter, så det var umulig å få tak i dem hodet rokket op og ned. Munnen løp rapt, -skarpt og bitter. […] Hun er verre enn selve pesta, tenkte jeg, og så fikk hun navnet.
Hendelsen er typisk Kittelsen, han tar en historie som allerede eksisterer, og gir det et visuelt uttrykk. I serien skildres frykten og terroren som finnes i pestens natur, som er vanskelig å skildre gjennom tall og statistikk, men som er tilstede i Kittelsens svart-hvite tegninger.
Del 5: Lauvlia
Omtrent et år etter at Theodor og Inga får sitt første barn, bestemmer de seg for å flytte fra Skåtøy. Inga ønsket seg nærmere folk og familie, og Hvitsten lå nærme Drøbak der hun kom fra. Theodor trives ikke i Hvitsten, han faller ikke til ro, og beskriver folkene der som besteborgerlige og konservative. I 1893 gjør han en utflukt til Jomfruland i Kragerø-skjærgården, der han bor sammen med fyrvokter Sartz i en kort periode, med stor entusiasme. Sartz beskriver kunstnerens ankomst til øya slik:
«med sinnet fullt av arbeidstrang og jublende humør» «som et champagneglas, som vinen var fylt for hurtig i – hans stemning skumet over til alle kanter og blikket som diamanter i solskinnet».
Oppholdet på Jomfruland varer bare noen måneder, men han bruker tiden effektivt og samler nok skisser til en serie om Jomfruland som ferdigstilles litt senere. Bildene er nesten helt uten mennesker, og motivene er preget av dyreliv og fri natur, og det finnes en større ro her sammenlignet med Theodors tidligere produksjon. Dette blir også Kittelsens siste opphold i Kragerø.
På anbefaling av en venn bestemmer Kittelsen seg for å leie en gammel forlatt gård i Sigdal, ett relativt lite samfunn med nærhet til naturen og rimelige boligpriser. Huset familien kommer til er slitent, men bærer preg av fordums prakt, og Theodor er entusiastisk over de gamle rosemalerier og andre detaljer som finnes i huset. Han går også selv i gang med et omfattende dekorasjons-prosjekt i det gamle huset, med veggmalerier, utskjæringer og hjemmegjorte møbler.
Rundt århundreskiftet får Kittelsen en ny giv i kunstnerskapet og påbegynner blant annet en serie med vintermotiver som var illustrasjoner til en bok med dikt av Theodor Caspari. Serien var meget vellykket, interessen for vintermotiver var stor etter at Fridtjof Nansen hadde krysset Grønland på ski noen år tidligere, og skapt ideen om Norge som vinternasjon. Serien er et høydepunkt i Kittelsens sene kunstnerskap, og vintermotivene har figurert på både frimerker, postkort og porselen.
Nasjonalmuseet viser endelig interesse for Kittelsen, og kjøper inn serien Soria Moria Slott som består av malerier med eventyrmotiver. Serien inneholder bilder som Kvitebjørn Kong Valemon og Langt langt borte saa han noget lyse og glitre, kjente verks som er blant de vi kjenner best i dag.
I 1908 utnevnes Kittelsen til Ridder av St. Olavs orden. Han er plaget av gikt, og har ikke mulighet til å reise til Kristiania for å få den overlevert. Brosjen og et høytidelig brev fra slottet blir sendt til Lauvlia, og Kittelsens eldste datter Ingrid har beskrevet hendelsen:
«Så sto han der med Olavskorset i handen, og han så både glad og lykkelig ut» «Mama og vi barna gratulerte ham pent, så gikk han bort til Mama igjen, og festet ordenen på brystet hennes, på hverdagskjolen. – Vær så god, Mamsen min, sa han, og omfavnet henne sterkt beveget.»
Sykdommen til Kittelsen blir verre, og det går utover hans arbeidsevne. I 1911 arbeider venn og kunsthistoriker Andreas Aubert med å få tildelt kunstnerlønn til Kittelsen. Det er en støtteordning som tildeles av Stortinget, det en økonomisk trygghet og en påskjønnelse til kunstnere som har utmerket seg i lang tid. Kittelsen blir tildelt 1600 kroner i året så lenge han lever, en god hjelp til den store familien i en tid der Kittelsen er kraftig redusert av sykdom. Sommeren 1913 skriver barna til Theodor at han knapt kommer seg ut på grunn av sykdom. Sønnene måtte bære han ut i atelieret dersom han ville ut dit og arbeide. Vi vet ikke med sikkerhet hva Theodor led av, han beskrev det selv som en blanding av gikt og nervesmerter.
Nyttårsaften 1914 skriver Kittelsen brev til «Kongen og det norske folk», der han ber om at Inga skal få beholde den kunstnerlønn han har blitt tildelt. I brevet står det blant annet:
«Hvad hun har været for mig og min kunst, ere mere end guld værdt» «og den tanke at hun med saa stor familie efter min død skulde kastes hen i de værste bekymringer, fylder mig med stor angst og uro»
Theodor dør den 21. januar 1914.
Det tar tid, men ut mot sommeren kommer svaret på brevet Kittelsen har adressert til «Kongen og det norske folk», der Stortinget har vedtatt at Inga skal beholde kunstnerlønnen som Theodor ble tildelt.