Det store fallet

Historien om Hjalmar Johansens navigasjonsbok

Av Elen Rodvang, konservator, Telemark museum

Kristiania 4. januar 1913: Vaktmester Olaves Olsen Øygarden får i oppdrag å rydde ut av hotellrommet. Gjesten er nemlig død. Han skjøt seg i hodet med en seksløpet revolver på Solli plass dagen i forveien.

Portrett av Hjalmar Johansen

En kan se for seg at han står og klør seg i hodet, hva skal han gjøre med det lille som ligger der? Sikkert ikke mye av verdi. Olaves tok så langt vi vet med seg tre ting hjem: Et par sjøstøvler, en sjøtrøye og en navigasjonsbok.

Det er polfareren og idrettsmannen, verdensmesteren i turn, Hjalmar Johansen fra Skien, som dypt deprimert endte sitt liv på Solli plass den januardagen. Det er hans ting som ligger igjen på rommet.

I bokhylla i over 100 år

Våren 2019 tok Per Eldor Meidel kontakt med Telemark Museum.  Han hadde en gjenstand han gjerne ville gi til museet i Skien, Johansens hjemby. Vaktmesteren var hans grandonkel. I bokhylla hjemme på Borøya i Tvedestrand stod navigasjonsboka som lå igjen etter Hjalmars død. Tittelen er Tables for Azimuths and Great-Circle Sailing. Lats and Decls. 90º N. to 90º S.

Hva er det med denne navigasjonsboka som gjør den til en interessant museumsgjenstand? Hvilken historie kan den fortelle? Det er dedikasjonen i boka som gir oss en flik av innsikt i Hjalmars liv og sinnstilstand det siste året hans. Boka er dedikert til Roald Amundsen fra forfatteren. Konflikten med ekspedisjonsleder Amundsen på sydpolekspedisjonen i 1911, er vel kjent. Hjalmar ble hardt straffet: degradert og nektet å være med den siste etappen til sydpolpunktet. Han mønstret av skipet Fram i havnebyen Hobart i Tasmania ved første anledning. Amundsen telegraferte da hjem til Norge og antyda at Johansen var skyldig i mytteri. Han ba om at utbetalingen av hyra til Hjalmars familie ble stoppet.

«Hjalmar er vor». I 1896 fikk Hjalmar en varm og velregissert velkomst med flagg, bannere og flott portal bygd for anledningen. Tusenvis hadde møtt frem i Skien og Porsgrunn for å hylle helten sin etter den første Fram-ekspedisjonen. Sort-hvitt bilde av folkemengden.

Hjalmars reise

Boka er signert i Wellington, N.Z (New Zealand) i mars 1912. Forfatteren H.S. Blackburne bodde der da. Har Hjalmar reist dit? Det er i så fall helt ny kunnskap. For å komme til Wellington må han ha krysset Tasmanhavet. Ekspedisjonen ankom Hobart den 7. mars. Hjalmar skal ha forlatt Hobart den 20. mars med lasteskipet Palma på vei til Melbourne, ifølge biografen Ragnar Kvam. Det neste livstegnet fra ham er fra Melbourne den første uka i april, der han telegraferer hjem til Norge og ber om penger til hjemreisen.

En reise om Wellington var en stor omvei, dersom han hadde en klar plan om å reise hjem. Det er en avstand på 1225 nautiske mil, eller 2268 kilometer i luftlinje. På den tiden tok det 4-6 dager å seile mellom Hobart og Wellington. Men den 19. mars gikk det faktisk et skip fra Hobart til Wellington: MMS Athenic. Om Kvams kilde tar feil, så kan Hjalmar ha reist med det. Vi har en kilde på at Johansen ikke hadde tenkt seg hjemover. Amundsen selv skriver i brev til Fridtjof Nansen fra Hobart, at han «tviler på at han har tenkt seg den vei».

Vi vet også at Blackburne var i hjembyen sin den 15. mars dette året. Da deltok han på årsmøtet i Opium Traffic Supressions Society, og leste årsrapporten høyt. Det er referert i The Evening Post, den 16. mars 1912. Dessverre finnes ikke arkiver etter Blackburne, som kan fortelle mer om hans reiser på den tiden. Men i et tidsvindu fra ca 10. mars til 20. mars kan han ikke ha befunnet seg i Hobart i hvert fall. Men om Hjalmar virkelig har vært i Wellington, vet vi ikke. Det forblir et mysterium.

Et mulig møte med forfatteren av boka?

På hvilken måte kan han ha kommet i besittelse av boka? Vi må spekulere. Han kan ha fått den i hånda av en mellommann i Hobart. Amundsen kan ha gitt ham den, men det er lite sannsynlig. Kan han ha tatt den fra kahytten til Amundsen? Lite trolig det og. I utgangspunktet vil vi gjerne tro han har møtt på forfatteren selv, enten i Wellington eller i Melbourne. Hvordan praten da har gått, kan vi bare fantasere rundt. Men at Johansen har deltatt på ekspedisjonen til Amundsen, må ha blitt et tema. Og så, plutselig, trekker kanskje herr H. S. Blackburne frem sin nyutgivelse, og vil gjerne sende den med ham. – Om ikke Johansen vil være så snill å ta med boka og overrekke den som en gave til den store Captain Amundsen, i beundring, når han er vel hjemme i Norge? Slik kan det ha blitt sagt. På dette spørsmålet må Johansen ha svart -ja, det kan han, det skal han selvfølgelig gjøre. Så har han ventet på at Blackburne skrev dedikasjonen ferdig:

– Captain Amundsen of the Norwegian Antarctic Expedition. Ship Fram. With the Authors Compliments. Wellington. N.Z. March 1912.

Og puttet boka i skipssekken sin. Der har boka blitt liggende, hele den lange turen hjem til Norge under dekk på tredje klasse. Og hele det siste halve året Johansen trasket blakk, deprimert og tørst rundt i Kristiania. Å reise hjem til Skien orket han ikke.

Gaven som aldri kom fram

Boka ble ikke overlevert Roald Amundsen. Har Hjalmar på noe tidspunkt hatt intensjoner om det? Vi vet ikke. Da han sa ja til oppdraget kan en se for seg to grunner: stolthet og lojalitet. Han hadde undertegnet en taushetserklæring som gjaldt for tre år. Amundsen hadde nettopp minnet ham på den under deres siste møte. Og å fortelle om sitt eget fall satt nok langt inne. Dessuten kunne han ikke vite sikkert hvordan han ville bli mottatt hjemme? Amundsen har neppe fortalt om innholdet i telegrammene han sendte hjem. Kanskje var det fortsatt håp om å bli feiret som en av mannskapet? Slik gikk det ikke. Da han ankom Norge i juni, stod et apparat klart for å forhindre at Hjalmar fikk snakke med pressen. Han ble ikke invitert med på festlighetene for ekspedisjonsmedlemmene. Hele mannskapet falt ham i ryggen, og holdt sitt taushetsløfte. Ingen ville fortelle hva som egentlig skjedde. Hjalmar «er blitt spedalsk», skriver Kvam i sin biografi om ham.

Så at Hjalmar Johansen, i den situasjonen Amundsen har satt ham i, skal oppsøke ham og overrekke en hedersbevisning, blir bare helt utenkelig. En kan heller se for seg at han tok fram boka i tunge stunder og grunnet på skjebnen og spillet om ære og sannhet, som han så grundig hadde tapt. Og Amundsen vunnet.

Captain H. S. Blackburne (I854 – 1944)

Forfatteren av boka var ingen hvem som helst.  Etter 20 års tjeneste på verdenshavene, sa han opp av samvittighetsgrunner. Han ville ikke være med på opiumstrafikken. Fra 1894 til 1899 var han rektor ved London School of Navigation. I 1899 ble han nautisk rådgiver for «the Marine Department» og hovedeksaminator for «masters and mates» på New Zealand. Men det store livsverket var arbeidet med gode og presise navigasjonstabeller fra hele verden. Han fikk en rekke æresbevisninger for dette, og det fortelles at når fartøy ankom Wellington, pleide skipets kaptein å rope ut høytidelige hilsener til ham.

Siste stoppested?

Olaves husket det slik at Hjalmar bodde på Søstrene Larsens hospits. Mens Kvam skriver at Hjalmar bodde på Fru Byes hotell i dagene før han skjøt seg.  Søstrene Larsens privathotel lå i Karl Johans gate 33. Det må være hotellet han siktet til. De to hotellene lå i samme kvartal og må ha blitt forvekslet av en av dem. Olaves arbeidet på flere hoteller denne vinteren, og kan ha husket feil. Men Jon Bøe Paulsen, forfatter av romanen «Under sydkorset» skriver faktisk i bokas epilog at Hjalmars dagbøker ble funnet i kjelleren på Søstrene Larsens Privathotell. Det var en bygningsarbeider som fant bøkene og gjemte dem under senga si. Sannsynligvis var det Olaves Olsen Øygarden som først reddet dagbøkene til Hjalmar, ved å legge dem i kjelleren på hotellet, i stedet for å kaste dem i opprydningen.

Per Eldor Meidel og Ann Iren Ryggen Aasen, der Meidel overrekker navigasjonsboka til museet.

Hjalmar og Olaves

Hjalmar kan også ha forært ham disse tingene tidligere den vinteren. Olaves hadde vært sjømann og kunne ha god bruk for både sjøstøvler, trøye og navigasjonsbok. Og kanskje var dette ting som Hjalmar visste han ikke ville trenge mer, dit han hadde tenkt seg. Eller som han ville ha ut av syne og sinn. Påminnelser om livets store nederlag.
Hvordan gikk det med støvlene og trøya til Johansen? Støvlene slet Olaves ut mellom huset og brygga på Borøya. Trøya arvet nevøen. Han ble også sjømann og stampet den i Boston for fem dollar, en dag han var pengelens. Men navigasjonstabellen arvet sønnen hans igjen, og den stod trygt for vær og vind i bokhylla på Borøya i over hundre år.

Kilder:
Meidel, Per Eldor: «Hjalmar Johansens sjøtrøye» i Den gang – på våre kanter. Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand. 2006.
Kvam, Ragnar: Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen. Gyldendal, Oslo 1997.
Irvine-Smith F. L: The Streets of my city, Wellington New Zealand. 1948.
Paulsen, Jon Bøe: Under sydkorset. Romanen om polfareren Hjalmar Fr. Johansen, JBP forlag, Oslo 1986

https://paperspast.natlib.govt.nz/newspapers/EP19120316.2.88

https://trove.nla.gov.au/newspaper/page/882030

Søk
Search