Slik starter det kjente eventyret, samlet og nedskrevet av Peter Christen Asbjørnsen i første halvdel av 1800-tallet. Og kanskje har det blitt nedskrevet ved hjelp av blekkhuset i Telemark museums samling. Dette blekkhuset skal nemlig ha tilhørt den kjente folkeminnesamleren Asbjørnsen. Det ble i sin tid gitt til Didrik Cappelen i Skien, hans datter igjen ga det til museet på begynnelsen av 1900-tallet.

I blekkhuset ble pennesplitten dyppet og eventyret kunne festes til papir. Slik sikret Asbjørnsen de tradisjonelle historiene som hittil var gjenfortalt muntlig i generasjoner.

Asbjørnsen samarbeidet med sin gode venn, Jørgen Moe om innsamlingen av folkedikting. De reiste begge rundt, særlig på Østlandet og samlet tradisjonsmateriale for utgivelse. I perioden 1841-44 kom heftene med eventyr ut, de ble senere samlet i Norske folkeeventyr og gitt ut i flere utgaver.

Inspirerte Henrik Ibsen

Asbjørnsen samlet også sagn på egen hånd og ga ut Norske huldreeventyr og folkesagn. Her setter han historiene inn i en rammefortelling, en reise eller vandring der naturskildringene blir en viktig del. En slik litterær tradisjon var ny i Norge og Asbjørnsen fikk både ris og ros for grepet. I denne samlingen forteller han også om Peer Gynt som igjen blir en av inspirasjonskildene til Henrik Ibsens store verk i 1867.

Kittelsens skrekkelige tegninger

En annen telemarking med tilknytning til Asbjørnsen er Theodor Kittelsen. Arbeidet med tegningene til Eventyrbog for børn av Asbjørnsen, var Kittelsens første illustrasjonsoppdrag. Han ble anbefalt av Erik Werenskiold som også bidro til eventyrene. Men Asbjørnsen var noe skeptisk da han så de første utkastene, Kittelsens illustrasjoner ville gjøre barna vettskremt, mente han! Kunstneren gjorde noen endringer og dermed var karrieren som bokillustratør i gang.

For både forfatteren og kunstneren var blekkhuset en essensiell del av hverdagen og arbeidet på 1800-tallet. Slik ble stor kunst skapt. Og snipp snapp snute så var det eventyret ute…