I 1803 investerte den fattige kviteseidingen Aanon Aslaksen i noe så råflott som et lommeur. Det ble oppstandelse i bygda!
– «Jeg skal ha den!» Etter mye veiing frem og tilbake hadde han bestemt seg. Det kilte i magen. Han skulle bli den stolte eier av et lommeur. Det var det ikke mange som kunne skilte med. Den skulle ligge i lommen hans og så skulle han, liksom tilfeldig, trekke det opp og konstatere – at nå var det tid for aftensmat, eller for å gå i kirken, eller et annet av dagens eller ukas gjøremål. Da var det mange som ville gjøre store øyne. Han ville se ut som en herremann! Og eldstesønnen Hans på 13 år skal sannelig få arve den når hans tid kommer, det vil være et gjevt minne etter far hans.
Omtrent slik forestiller jeg meg at Aanond Aslaksen fra Kviteseid tenkte da han bestemte seg for å investere i et lommeur i 1803. Men det skulle han bli blå for. Aanond fikk nemlig hjelp i form av korn fra Fattigkomisionen i sognet, den tidens NAV, og et slikt kjøp gikk ikke upåaktet hen.
Telemark Museum har et brev i arkivet sitt som belyser denne saken og som er utgangspunkt for noen historiske betraktninger i denne artikkelen. Hvem brevet er stilet til står ikke, og kanskje var det bare ment å være et notat i fattigkommisjonens arkiv.
«Da jeg har hørt at Aanond Aslaksen, der nyder Tillægskorn, har giort en daarlig Handling med at kiøbe et han og hans fattige familie ganske unyttig Lommeuhr i stedet for at andvende Pengene til det fornødne Brød og Klæder. Som Fattiglem har han ingen Magt til at anvende det han ved Arbeide Erhverver sig annerledes end til sin og sines Nødtørftighed, thi ellers bebyrdes Fattigvæsenet uden Nødvendighed, ja det bestyrker den liderlige Fattige i hanes daarlige Handlinger»», skriver presten i Kviteseid, Niels Windfeld. Det var vanlig at presten var leder for fattigkommisjonen som hadde ansvar for de fattige i sognet. Og han er åpenbart oppgitt over et så ufornuftig kjøp, til tross for at Aanond faktisk har arbeidet for pengene han skal betale klokka med. Hva kan gjøres for å stoppe «den lidderlige fattige i hans dårlige handlinger»? Jo, rodemannen Kittild Koltved visste råd. En rodemann var altså en tilsynsmann for fattigvesenet. Sammen med Halvor Aase ville de be bonden Jørgen Gielstad om ikke å betale ham utestående lønn, men sørge for at pengene gikk til fattigkommisjonen, som ville kjøpe mat og klær til familien hans for dem. Lønna ble rett og slett inndratt.
Vi finner persongalleriet her i folketellingen fra 1801, to år før klokkekjøpet. Aanond var da 49 år og husmann med jord under gården Aase. Der bodde han med kona Anne Høljesdatter (46), begge i første ekteskap. De hadde tre sønner, Hans på 11, Aslak på 9 og Knud på 6 år. Det anføres i folketellingen at han nyter almisser fra sognet. Plassen hans var åpenbart ikke stor nok til å leve av for fem personer. Og det hjalp ikke at han i tillegg til pliktarbeidet under gården Aase, også tok på seg andre jobber, som den hos Jørgen Gielstad. Han begynte også å dra på årene, kanskje begynte arbeidet å bli tungt for ham? Mange små og store plager fantes det ikke botemiddel for, gårdsarbeidet var tøft for kroppen, mye drevet med ren håndkraft og slitasjeskader var vanlig. Gjennomsnittlig levealder i Norge rundt 1800 var ca 40 år.
Halvor Stenersen Aase eide og drev gården Jørgen var husmann på. Kanskje var det han som først oppdaget at husmannen hans hadde skaffet seg klokke? Det er ikke sikkert han eide noe så flott selv engang så tidlig som i 1803. Lommeuret kom i masseproduksjon først utover på 1800-tallet, da ble de også mer presise og mer vanlig blant bønder i Norge og etter hvert allemannseie.Bonden Jørgen Østensen Gjelstad, som han heter i folketellingen, var 80 år i 1801, bodde sammen med sin kone Sigri på 46, begge i første ekteskap, hadde to voksne sønner og tre tjenestefolk i husholdet sitt. Han hadde altså giftet seg sent i livet og funnet seg en ung kone, 34 år yngre enn seg selv.
Kittil Guttormsen Koltvedt var 40 år i 1801, han var bonde og rodemann for fattigkommisjonen som vi vet, og bodde med kone og sju barn på Koltvedt gård.
Prestegården Hvidesøe som prosten og sognepresten Niels Windfeld bodde på, var antakelig den største gården i sognet. 40 personer med smått og stort huset storgården, 10 av dem var prostens egne tjenestefolk. Windfeld var opprinnelig dansk, men prest i Kviteseid fra 1776 til sin død i 1810, da var han 75 år gammel.
Klokke var hypermoderne i 1803. Den var et bilde på velstand og på den nye tid som var i anløp: der tiden ble målt mekanisk i minutter og timer og ikke etter sola, døgnets og årets gang. I løpet av 1800-tallet endret synet på tiden seg, fra å være tiden som alltid kommer, som syklisk følger naturens gang gjennom året. Etter vinter kommer vår, sommer og tid for høst, så vinter igjen, evig gjentakende. Solas gang over himmelen, lyset og mørket anga tiden sånn omtrentlig; når sola sto rett over Middagsfjellet var det mat å få, i skumringstimen var det tid for eventyr og fortellinger. Primstaven var almanakken som ble tatt i bruk om igjen og om igjen, år etter år.
Den nye tidsoppfatningen som vinner innpass er lineær, tiden er rettlinjet og mekanisk, den kommer ikke igjen, den går. Klokken og almanakken avløser primstaven hos folk flest. Tiden er målbar og dermed et godt mål på arbeidets effektivitet. Tid er penger, som forretningsfolk sier, vær presis! Kanskje Aanond ante at den som kunne passe tiden hadde et fortrinn på vei inn i 1800-talls samfunnet?
I 1803 kunne en i sannhet snakke om lokal tid. Den gang varierte tiden i Norge med nesten to timer fra det østligste til det vestligste punkt. Det var for eksempel 4 minutters forskjell mellom Oslo og Drammen. Klokka måtte stadig stilles frem og tilbake når folk reiste øst-vest. Ikke før i 1894 får vi en lov om normaltid i Norge. Da har jernbane og rutebåter i mange tiår måttet operere med lokale avgangstider. Det vil si, fra 1866 opererte alle tog fra Østbanen med Kristianias lokaltid, mens tog fra Vestbanen brukte Drammens lokaltid: en kilde til tidsforvirring for alle reisende. Men for Aanond vil jeg tro at det spilte liten rolle. Som husmann med jord og en familie å fø på, hadde han nok verken tid eller midler til å reise. Kviteseid og nærmeste områder rundt var mest sannsynlig hans geografiske horisont. Med mindre han tok på seg frakteoppdrag vannveien til Skien da?
Når Halvor Aase står sammen med rodemannen Kittild om å stoppe den lettsindige husmannens klokkekjøp er det ganske sikkert fordi han følte et stort ansvar for ham og familien hans. Aanond var husmann under hans gård, og dermed også hans ansvar. Vi kaller den ansvarsfølelsen for paternalisme, en sosial, hierarkisk modell som var tydelig i det gamle norske bondesamfunnet, mellom en bonde og hans familie, tjenestefolk og husmenn. Paternalisme innebærer en nærmest faderlig omsorg, men også et skjevt maktforhold og sterk kontroll fra den som styrer; husbonden eller arbeidsgiveren. Og på den annen side, en ganske så uselvstendig stilling for alle de som blir styrt. Det ble ikke skilt mellom arbeid og fritid, eller arbeidsliv og privatliv, sjefen kunne blande seg i alt.
Lov om fattigvesenet i Norge kom først i 1845 og vi fikk en lik organisering over hele landet. Tidligere hadde det vært lokale ordninger gjerne under ledelse av lensmann eller prest knyttet til stiftet. Fattigvesenets oppgave var å lage budsjett, bestemme hvem som skulle motta støtte og hva slags støtte de skulle få, naturalier eller penger. De hadde også ansvaret for legdsystemet, det gamle samfunnets ordning der fattige og/eller foreldreløse barn og eldre uføre ble sendt fra gård til gård med ukers eller måneders mellomrom, slik at byrden de utgjorde ble fordelt på gårdene. Men felles for både perioden før og etter 1845 er nok at det å motta hjelp fra samfunnet ble forstått som noe som fratok deg rett til å gjøre egne økonomiske prioriteringer, som også dette brevet tydelig viser. Legg til paternalismen og et lite og gjennomsiktig lokalsamfunn og vi kan konkludere med at Aanond var nok svært naiv når han trodde han kunne komme unna med det råflotte kjøpet sitt.
Hva som videre skjedde forteller kildene ikke noe om, mest sannsynlig måtte han levere tilbake lommeuret til selgeren, fordi han ikke fikk de pengene bonden Gielstad skyldte ham. Men kanskje familien hans var takknemlig for det?
Av: Ellen Rodvang, leder for Samfunnsminnet, Telemark Museum
Kilder og litteratur:
Håndskriftsamlingen TM HD 99
Digitalarkivet, Folketelling 1801, Kviteseid
Frykman, Jonas og Orvar Løfgren: «Det kultiverte mennesket.» Pax forlag, Oslo 1994
Da tiden ble normal: http://www.mn.uio.no/astro/tjenester/publikum/almanakken/innhold/tema2004.html
Store Norske Leksikon. www.snl.no
Erikson, Thomas: «Omgitt av idioter», Gyldendal, Oslo 2018