Lysthus er in igjen i vår tid, mange koser seg i det lille ekstra huset i hagen sin, gjerne fylt med planter og blomster til hygge og nytte.
Et lysthus i hagen er et eldgammelt påfunn. De gamle egyptere og romere bygde små hus i hagene sine for å ha et skyggefullt sted i det grønne som beskyttet mot den varme sommersola. På 15- og 1600-tallet var store hageanlegg statussymbol for overklassen i Europa. Også her til lands fulgte vi trendene. Dyktige gartnere var svært etterspurt. Mye penger, planlegging, arbeidskraft og tid ble lagt ned i store, overdådige, imponerende hager hos de få som hadde råd til det.
Både opplysningstiden på 1700-tallet og romantikken på 1800-tallet var preget av en dragning mot naturen og landlivets gleder. Lysthus ble et typisk hageelement for de rikeste på 1700-tallet. Utover på 1800-tallet ble det mer vanlig også i middelklassen, i prestegårder og borgerhjem. I Norge var det nok like mye å beskytte mot vind, regn og kulde, som sol. Men for all del, når huden skulle bevares blek og delikat, var det også viktig å beskytte seg mot sola. Lysthus ble brukt akkurat slik ordet lyder – det var et overskuddsfenomen, brukt bare til lyst. For å nyte sommeren, en kopp kaffe eller te og noe godt bakverk, frukter, saft, et lite glass portvin eller andre herligheter for hånden. Her kunne familien få et lite privat pusterom fra tjenerskapet som ellers omga dem. Det var også et sted en kunne trekke seg tilbake til når en søkte naturens ro og fred, eller arbeidsro. Henrik Wergeland brukte for eksempel lysthuset sitt som skrivestue på varme sommerkvelder.
Lysthus gikk litt ut av moten da verandaer ble mer vanlig fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Sveitserhusene fra den tiden har gjerne verandaer med sitteplasser i skygge for solen eller rett og slett glassveranda. Verandaen overtok lysthusets funksjon.
I Brekkeparken står lysthuset fra Kjellestad gård i Bamble. Det kom til parken i 1927, for snart hundre år siden. Lysthus i Brekkeparken passer godt inn, her er det tradisjon for slikt. Det ble plassert på den gamle Lysthushaugen med god utsikt både til hagen og mot byen, der også Niels Aall anla to lysthus tidlig på 1800-tallet. Familien Aalls var levende lysthus av syriner, enda nærmere naturen. På 1700-tallet derimot, lå det et flott to-etasjes lysthus med pyramideformet tak i hagen. Syrinene blomstrer og dufter om våren som kjent, så for familien Aall som hadde sommerlandstedet sitt på Ulefoss, var det sikkert midt i blinken å anlegge syrinlysthus. Det stod og duftet på sitt flotteste om våren, før de reiste til Ulefoss for sommeren. På 1890-tallet ble det faktisk også bygd på en veranda på hovedhuset mot vest, men ble fjernet igjen da Søndre Brekke ble museum fra 1909.
Hvor gammelt lysthuset fra Kjellestad er, vet vi ikke helt nøyaktig. Det er bygget i klassisk symmetrisk stil med søyler og enkle geometriske dekorelementer. Konservatorer ved museet de siste hundre år har vurdert alderen ulikt. En har pekt på det tunge, bratte renessansetaket og ment det er fra første halvdel av 1700-tall. Men ser du godt på det pyramideformede taket, har det en svulmende form, nærmest en klokkeform med vipp. Det var nok grunnen til at en annen mente den er bygd hovedsakelig i 1700-tallets senere rokokkostil. Den lekne, asymmetriske, overdådige rokokkostilen er ellers vanskelig å få øye på. En annen har sett på typiske Louis Seize- detaljer på det utvendige panelet. Stilen er oppkalt etter den franske kongen Ludvig den 16, som endte sine dager i giljotinen etter revolusjonen i 1789. Men stilen holdt seg langt inn på 1800-tallet i Norge. Vinduene derimot, er typiske for empirestilen fra tidlig 1800 med store ruter, tre per fag. Den siste vurderingen er gjort i år av Geir Thomas Risåsen, kunsthistoriker ved Norsk Folkemuseum: Kombinasjonen av Louis Seize – og empiredetaljer på panel og vinduer tyder på at det er bygd en gang mellom 1795 og 1810. Det er kanskje så langt vi kommer.
Kjellestad gård på Stathelle var en stor og staselig herregård i sin tid, eid av familien Blehr. Stamfaren til Blehrene var Bent Iversen, et handelstalent som slo seg opp og kjøpte gården tidlig på 1700-tallet. Utover på 1700-tallet utviklet Stathelle seg til et livlig handelssted og fikk status som ladested under Skien i 1774. På Kjellestad drev de trelasthandel, sagbruk, rederi og verft i mer enn 100 år. Kjellestad holdt seg også med eget brenneri. Til hagen hadde de egen gartner på lønningslista. I hagen var det også drivhus og en stor frukthage. Men gården ble solgt ut av familien under nedgangstider med dårlige trelastpriser i 1870. Hovedbygningen fra 1839 brant dessverre ned til grunnen i 1918. Telemark Museum har arkivet etter handelshuset Blehr fra ca 1760-1869.
Litteratur og kilder:
Frøyset og Essen: Lysthus i Norge gjennom 300 år, Klokkergården Media AS, 2018
Rønning, Finn: «Niels Aalls hager, Søndre Brekke i Skien», (red: Einar Sørensen) i Norsk havekunst under europeisk himmel, 2013
Sem, Gunnar: Stathelle, Brevik 1974
Bygg og Bevar: byggogbevar.no
Berge, Rikard: Telemark og Grenlands fylkesmuseum tiårsskrift 1923-24 – 1932-33
Dahl, Lausen: «Lysthuset i Brekkeparken», Artikkel i Varden 26.5. 1928