fbpx

Sultkatastrofens museum i Kiev

Vil Holodomor-museet i Kiev overleve krigen? Og vil historien de formidler forbli den samme?

Faksimile fra Daily Express 7. august 1934

Jorunn Sem Fure

I 2008 ble det reist et nasjonalt minnesmerke og etablert et museum i Kiev, dedikert til å dokumentere og formidle historien om den store hungerkatastrofen i Ukrainas historie på 1930-tallet. Museet dokumenterer tapet av millioner av menneskeliv i Ukraina, men tar også opp et internasjonalt perspektiv på humanitære katastrofer og sult, som skyldes menneskeskapte katastrofer i hele verden.

Tallene over ofre er langt fra omforent. Museet i Kiev har fått harde beskyldninger rettet mot seg for å overdrive dødstallene for å skape mer sympati for det ukrainske folk og antipati for arvtakerne av det gamle Sovjetunionen; den russiske føderasjonen.

Uansett tall-disputtene er det i dag mange land som anerkjenner holodomor som et folkemord, deriblant Norge. Den historievitenskapelige forskningen pågår fortsatt for å komme så nær de historiske realitetene om omfang og årsaker som mulig.

Hva er historisk sant?

Russlands kamp om makt og herredømme i Ukraina utkjempes med hensynsløs militær fremferd og etterlater seg ødelagte byer, død og lidelse. Det finnes ingen ærerik seier på slagmarken å hente i en krig der krigsforbrytelsene dokumenteres daglig for en hel verden av modige reportere og fotografer.

For Russlands leder er det kanskje heller ikke viktig å vinne ære. Kampen står ikke om sannhet eller realiteter. Det russiske narrativet om det som skjer og som skal fortelles til ettertiden og forvaltes i skolebøker, museer og monumenter er allerede ganske forutsigbart.

Forbudte begreper

Flere av Putins forgjengere var dyktige historiske konstruktører. Ved ganske enkelt å forby enkelte begrep og hindre historikere tilgang til arkiver eller gi dem yrkesforbud, kunne historien og realitetene vaskes på ny og støpes i den form som til enhver tid passer makthaverene.

Sultkatastrofen i Ukraina i årene 1932-1934, er en av de historiske hendelsene som i Sovjetunionen offisielt ikke har skjedd. På ukrainsk betyr holodomor «å påføre død ved utsulting». Begrepet ble først benyttet på trykk i 1930-årene av ukrainere i eksil og i 1978 av ukrainske immigrantorganisasjoner i USA og Canada.

Munnkurv

I Sovjetunionen, der Ukraina var en delrepublikk, ble enhver henvisning til sulten slått ned, selv etter avstaliniseringen i 1956. Sovjetiske historikere kunne bare snakke om «vanskeligheter med mat» og selve bruken av ordet golod/holod («hungersnød, sult») var forbudt.

Begrepet holodomor peker på at sultkatastrofen som rammet, ikke bare skyldtes tørke og naturlig avlingssvikt, men var et resultat av menneskeskapte forhold. Den utfoldet seg som konsekvens av en rekke beslutninger tatt av den politiske ledelsen som satt i Moskva med Josef Stalin som øverst ansvarlig, og begrepet innebærer at beslutningenes konsekvenser både var kjent og tilsiktet.

Hendelsen er forsket på av en rekke vestlige historikere som Timothy Snyder og Robert Conquest og den har vært tilsvarende fornektet og bortforklart av makthaverne i Kreml i generasjoner.

En villet sultpolitikk?

Historikerne strides både om hvor mange mennesker som faktisk døde og om hvor villet sultpolitikken var og hvor mye den skyldtes andre ting, som feilslått industrialisering. Det som peker klart i retning av politisk vilje til å la ukrainerne sulte, er at de tunge avleveringskvotene på korn som ble innført i 1932.

Disse ble ikke justert året etter at sulten var synlig og hadde begynt å gi seg demografisk avlesbare utslag. I årene 1932-1934 sank det ukrainske befolkningstallet med 5-6 prosent, en helt unormal dødsrate sammenliknet med andre sovjetrepublikker.

Nei til nødhjelp

Avslag på tilbud fra utlandet om å bistå med nødhjelp trekker i samme retning, og tvangsinnlevering av korn, som var ment som såkorn, var den faktoren som utløste den virkelig store katastrofen. Stalin var også en mester i å skape splid mellom menneskene som var rammet. Den sultende bybefolkningen ble fortalt historier om bønder som underslo avlinger av korn og poteter. Landbefolkningen ble utsatt for hardhendte raid av kommissærer som krevde helt urimelige kvoter og straffet de som forsøkte å holde noe tilbake med brutal vold.

Tvangskollektiviseringen og angrepet på de såkalte kulakkene, selvstendige bønder, rammet svært mange russiske bønder også. Men det var særlig republikkene i randsonen, som Ukraina og landene i Baltikum, som i tillegg ble utsatt for deportasjoner av hele folkegrupper til Sibir, henrettelser og utarming gjennom sultpolitikken.

Frykten for nasjonal identitet

Stalins motiv var ikke bare klassehatet mot selveiende bønder, men også frykten for den historiske tradisjonen i Ukraina til å hevde en egen nasjonal identitet og et uttalt ønske om uavhengighet. På begynnelsen av 1800-tallet fantes det slike tanker om løsrivelse fra tsarens Russland uten at det ble realisert noen nasjonal frigjøring. Men drømmen har vært der, og dyrkingen av et eget språk, feiring av nasjonale dikterhelter og monumenter som viser til en egen ukrainsk tradisjon har vært en torn i øyet på makthaverne i Kreml flere ganger.

Nå er det Putin som ikke tåler tanken på at det finnes et Ukraina. Dersom Kiev faller kan nok de ansatte på Holodomor-museet regne med at den historien de dokumenterer og formidler er noe av det første som blir jevnet med jorden.

Museumsarbeidere, arkivarer og historikere lever ofte like farlig som journalister i totalitære samfunn.

Faksimile fra Daily Express 7. august 1934

Bildet er en faksimile fra Daily Express 7. august 1934.

Skriv inn ditt søkeord og trykk enter