– Hva handler utstillingen om?

«Skår» gir plass til et tema jeg synes vi reflekterer for lite rundt i de travle hverdagene våre.

Utstillingen handler om forgjengelighet og den verdi vi selv gir til det/de vi velger å omgi oss med gjennom livet.

Inspirasjonen er funnet i den frykten vi har for å knuse noe uerstattelig.

Enten det er bestemors favoritt-tekanne, den dyre designvasen eller samleserviset vi har plukket deler til på loppis i to tiår. Vi vet f.eks hvor irreversibelt det er å knuse arvet porselen, så vi passer på det som en hauk.

Noen spiser ikke engang av søndagsserviset, siden de vet det kan bli knust. Så da står det heller der i skapet – og venter. Til kongen kanskje kommer. Eller til det går i arv til noen som ikke kunne brydd seg mindre – som donerer det bort til Fretex.

Vi har ofte et bevisst forhold til forgjengeligheten i materielle ting. Men tenker vi nok på vår menneskelige sårbarhet og forgjengelighet?

Av og til tenker jeg at noen av oss har større frykt for dette søndagsserviset enn hva – og hvem – vi slipper til i livene våre som risikerer å knuse oss som mennesker, lage varige skår, eller slite oss fullstendig ned.

Menneskets sinn og kropp kan tåle de tøffeste påkjenninger, men våre sårbare bristepunkter minner oss likevel om hvor knuselige og skrøpelige vi er under feil type press. Og da tenker jeg spesielt på de menneskene, miljøene, ukulturene eller livsstilsvalgene vi velger å omgi oss med.

De kan både bygge oss opp eller knuse oss så vi står igjen fulle av skår, arr og riss. Eller ende i tusen knas.

Noen av opplevelsene våre kan vi ikke styre – de blir en del av historien vår.
Og andre opplevelser kan vi navigere rundt, si ja og nei takk til.

Intet kan vare evig – vi er alle underlagt tiden.
Hva vi gjør med den, er alt vi kan prøve å kontrollere.

–       Hvorfor maler du?

Jeg maler for å få bråket og støyet i hodet til å skru seg ned til et minimum. Maling for meg er terapi, meditasjon, et uttrykksbehov, identitet, en ventil og en kanal for å få utløp for alt som bygger seg opp.

Det er en måte for meg å forklare meg seg på en måte jeg ikke har verbalt vokabular for. Mest for å forklare ett eller annet til meg selv, men også andre som kan kjenne seg igjen i ett eller annet jeg har malt. Ikke alltid møter observatøren budskapet mitt på samme måte som jeg har sendt det ut, men likevel føler noen seg sett.

Det gir meg uforklarlig stor glede og mening – at jeg kan sende av gårde et brev fra sjelen min som en flaskepost, og ikke helt vite hvem som blir glad for å plukke den opp langs kysten, neste uke eller om ni år.

– Hvor er du hen i livet akkurat nå?

Livet mitt akkurat nå er et skikkelig hamskifte. Selv om livet mitt frem til nå har vært ganske innholdsrikt og mettet med det man populært kaller for «voksenpoeng», så føler jeg for første gang at jeg driver og blir voksen på ekte. Eller kanskje føler jeg at jeg endelig blir meg selv. Kanskje fordi jeg frivillig gir slipp på så mange av disse forestillingene – eller fysiske ting jeg trodde jeg trengte for å være den jeg tenkte jeg skulle være.

Mange store, dramatiske ting skjer samtidig. Jeg går gjennom en skilsmisse. Jeg gir slipp på alt det som tidligere var livet mitt. Familiesamholdet. Drømmehuset. Firma og daglig drift. Alle tingene. Gjenstandene. Illusjonene.

Jeg synes for eksempel at det er så rart at jeg først nå har mitt eget navn og identitet for aller første gang, som ikke er knyttet opp til en manns forventninger. Etternavn er et rart klenodium sånn sett. Et slags konservativt vedheng til en far eller en ektemann som fremdeles er så vanlig at vi ikke tenker stort over det før det ramler ut av passet og sertifikatet og man føler på en viss amputert fantomsmerte. Enn så lenge har jeg bare kortere navn og ryddigere loft, men de emosjonelle endringene er merkbare både i stor og liten form.

Jeg skal nok en gang rive opp røttene mine fra jorda hvor de gamle røttene knapt hadde rukket å feste seg. Jeg skal finne meg et nytt hjem i en by hvor jeg plutselig ikke har noen direkte årsak til å bevisst velge, bortsett fra at «sånn ble livet plutselig». Jeg skal fungere som 50/50-forelder. Jeg skal selge drømmeboligen og livsstilen – og har ryddet loft i et halvt år og kvittet meg med alt mulig rart som jeg tidligere har tenkt at var veldig viktig for meg.

Til syvende og sist erfarer man at disse tingene kun er viktig når de er forankret i drømmen man hadde om ett eller annet. Når drømmen visner, står det bare en tom gjenstand igjen. Som om selve objektets «sjel» har forsvunnet, visnet, tørket inn…

Jeg har lært hvor viktig det er å søke indre motivasjon – fremfor ytre motivasjon, og hvor nyttig og næringsrikt det er å ha en tydelig «nordstjerne» i livet sitt. Og den ser jeg på når jeg beveger meg fremover mot mitt nye kapittel i livet. Jeg vet heldigvis en god del om hva jeg ønsker å fylle det med. Resten får jeg lære og prøve underveis. Å lime sammen bitene så pent jeg bare kan.

Du kan ta fra meg alle tingene, men du kan aldri ta fra meg det jeg bærer med meg på innsiden. Det er bare mitt, det er bare meg.

– Hva ønsker du å formidle med kunsten din?

Når jeg maler er det er det først og fremst en øvelse i å være et mer autentisk selv, med alt det rommer. En jakt på hvem jeg er, og hva jeg står for – med alt godt og dårlig som følger med.

Jeg tenker at om jeg kan være tydelig på hvem jeg er, så tillater jeg også de rundt meg å gjøre det samme. Jeg vil at vi bare skal «akseptere hvem vi er» men stadig jakte på det, for jeg tror aldri vi kommer helt frem til et endelig svar. Det må være rom for ny vekst, nye erfaringer, nye styrker og nye svakheter.

Mine visuelle «dagboknotiser» maler jeg derfor i metaforer og symboler – en mykere og mer innpakket måte å blottlegge sin egen sjel på uten å trenge å være for bokstavelig. Jeg trenger ikke overforklare. Kanskje ikke engang forklare. De som forstår det, forstår det fordi de forstår noe i seg selv, selv om hva de forstår, er ulikt. Og det er de jeg maler for, sånn bortsett fra meg selv, da.

Hva var spørsmålet igjen? Hva jeg ønsker å formidle, ja. Jo – jeg vil at betrakteren skal stille seg selv spørsmål om sin egen identitet.

Hvem er jeg, hvor er jeg på vei, hva sitter jeg fast i, hvem er jeg egentlig, og så videre. Litt inspirasjon til å skrelle noen lag fra løken.

Hvis du vil, da.

– Hvilke skår er du selv aktuell med?

Skår fra å forsøke å leve opp til andres forventninger
Skår fra andre menneskers forsøk på å knuse
Skår fra drømmer og illusjoner som brast
Skår fra avslag og nederlag
Skår fra det man har tapt