Av tekstilkonservator ved Telemark museum, Alice Brandal Baklid

De to votteparene som vises på bildene, er begge i nålebinding fra Sauherad. De kom til museet i 1892 og 1897. Det ene votteparet har brodert årstall 1811 som viser når vottene ble laget, men vi har ikke opplysninger om hvem vottene har tilhørt.

Det andre votteparet er antakeligvis fra samme tidsperiode. I museets protokoll er de registrert som kirkevotter, og de er «rikt broderi i flammesøm». Det er plattsøms broderier som også blir kalt rosesøm eller «rosesaum» som det står i protokollene. Når folk gikk til kirke tidligere, var det vanlig at de brukte andre klær enn til hverdags. Derfor ble det laget egne kirkeklær og finere votter som kunne være en del av tilbehøret.

Til hverdagsbruk og arbeid var det mer vanlig å bruke mørkere ullgarn som sauesvart eller sauebrunt til vottene, og de var som regel uten dekor.

Historikk

Nålebinding er en teknikk som er kjent fra store deler av verden. Man finner spor etter det i Egypt, Peru, Mexico, Iran, Ny-Guinea og Europa.  De tekstilene som ble laget i denne teknikken, var gjerne slitesterke plagg som for eksempel votter, tåhetter og sokker. Disse plaggene var ofte laget av ullgarn og de ble tovet i etterkant. Dette gjorde at tekstilene også ble mer vindtette og vannavstøtende.

Teknikken forbinder man ofte med vikingetiden, men det er også gjort flere funn av votter fra middelalderen i Norden. Dette viser et funn av en vott fra Gamlebyen i Oslo hvor votten er utført i en enklere nålebindingsteknikk enn votten «Åsla»-votten» som er funnet i en myr i Västergötland i Sverige. Denne votten er utført i en komplisert nålebindingsteknikk og er datert til ca. 1500-1640. Videre har denne votten krage med frynser som er laget av et mykere ullgarn, og garnet er farget delvis med krapprødt og en grønnfarge.  Formen på «Åsla-votten» kan ligne på nålebundne votter vi har i tekstilsamlingen ved Telemark museum.

Nålebinding ble ikke bare brukt på ullgarn. Det er funnet eksempler på at nålebinding er brukt på lin- og silkegarn. Dette viser geistlige gravfunn fra 1100 til 1300-tallet i England, Frankrike, Tyskland og italia.

Teknikken

For å utføre nålebinding kreves det ikke noen avanserte redskaper. Det er kun en enkel flat nål med et stort øye i enden, eller mot midten. Nålen kan være mellom ca. 10 og 15 cm lang. Tradisjonelt ble nålene laget av horn, bein eller tre og i nyere tid metall.

I boken «Votten norsk tradisjon» beskriver Ingebjørg Gravgjord nålebinding og hvordan det skal utføres:

«Å binde med nål vil seia å laga lykker eller masker og ved hjelp av ei bindenål få desse til å gripe inn i kvarandre. Lykkjene forma ein over tuppen av venstre tommel, og nåla med tråden blir førd over dei allerede forma maskene etter eit visst system. Samstundes blir nåla førd ned i ei maske i førre omgangen. Arbeidet veks ved å binde omgang til omgang» (s.24).

Teknikken kan være langsom å utføre fordi man ofte må skifte tråd, i tillegg til å feste trådene sammen etter hvert. Det kan være en av mulige årsaker til at nålebinding ble fortrengt av strikking når det ble mer vanlig utover på1800-tallet. Strikking er også en mye hurtigere teknikk og det er enklere å rekke opp hvis man har gjort en feil. Det er svært vanskelig å ta opp igjen løkkene i et nålebundet arbeid.

Når man nålebinder med ullgarn og deretter tover tekstilen, kan tekstilen bli veldig tett og slitesterke. Man kan velge selv hvor løs eller fast man ønsker at arbeidet skal være ved å øke eller minske antall løkker og gjøre bruk av andre typer kvaliteter på tråden.

Silhår til melkeproduksjon

Et eksempel på et nålebindingsarbeid som skulle være mer åpent og formbart, er sil laget av spunnet garn av tagl fra hest eller ku. Hårene fra hestens hale eller man ble rengjort og spunnet til tråd. Det ble nålebundet en rund eller noe avlang sil på ca. 30-50 cm i diameter. Denne silen ble lagt i en melkesil av tre, og melken ble silt gjennom denne. Silhår har også flere benevnelser som silklut, hårtugu og hårsiler.  Silhår av hestetagl ble brukt helt fram til ca.1900 da blikk etter hvert ble mer vanlig.

Telemark museum har en melkesil av tre med 5 hull, den kommer fra Melum. Silen har håndtak og er antageligvis laget av hestetagl. Vi har ikke opplysninger om hvor den kommer fra. Det er uviss datering på gjenstandene, men antageligvis er de fra siste del av 1700-tallet eller begynnelsen av 1800-tallet.

Hestetagl ble ikke bare brukt til silhår i nålebindingsteknikk. Det kunne også brukes til blant annet å veve stoltrekk og krøllhår til madrasser på 1800-tallet.

Kilder

Saglie, Gjertrud. Strikke- hekle-binde. Landbruksforlaget, A/S.1989. Oslo, s.78-90.

Gravjord, Ingebjørg. Votten i norsk tradisjon. Landbruksforlaget A/S. 1986 Oslo, s.14-15, og 24-27.

Telemark museum, votter: TGM-SM.0154

Telemark museum, votter: TGM-SM.2580

Telemark museum, melkesil: TGM-BM.1912:206