Av Bjørn Rudborg, Telemark museum

Knapt noe er mer myteomspunnet enn lyset. Sola rangerer aller høyest, sola er det livskapende og livgivende. Men sola er også arbeidslys, så lenge sola er oppe, som det heter. Og så lenge man har vinduer, hvis man arbeider innendørs. Lyset er både filosofisk, mytologisk og religiøst, ikke minst fram til vi klarte å snu natt til dag. Men hva har lyset med Henrik Ibsen å gjøre?

Dramatikeren og forfatteren Henrik Ibsen ble født 20. mars 1928 i Skien sentrum, i en flott bygård, Stockmanngården. I 1830 overtok familien Ibsen barndomshjemmet til mor Marichen, i Altenburggården – i tillegg til forretningene etter Henriks morfar. Henrik var kun fem år gammel da familien overtok avlsgården Venstøp, hvor de senere ble boende året rundt. Henrik tilbragte barndommen på Venstøp, fra han var sju år til han ble konfirmert som 15-åring i 1843. Hele denne perioden i Skien opplevde Henrik Ibsen aldri godt lys, enten det var til lesing eller skriving, med mindre han var ute i dagslys. Parafinlampen ble oppfunnet ti år etter at Henrik Ibsen forlot Skien. Men hva trengte Ibsen lys til? Og hva trengte alle andre lys til, innendørs, om vinteren, i tussmørket, i skumringen, på natta?

”Henrik var den eneste på gården som hadde sitt eget private rom. Riktignok var det trangt og kaldt, og kun et lite vindu som slapp inn dagslys på sommeren. Søsteren beskrev rommet som et Aflukke i gangen inn til kjøkkenet. Det var der han trivdes best, med malersaker, papp, kniv og lim som han lagde modellteatre med og skrivesaker til dukkenes replikker og dikt. Han var også glad i å tegne og å male – og dessuten leste han, blant annet i Bibelen og i Snorre, også kikket han på illustrasjonene i en bok som heter Harrisons History of London. Alt sammen aktiviteter som fordrer mer lys enn det som falt gjennom vinduet”, sier Ibsen-forsker ved Telemark museum, Jørgen Haave.

For å bli kjent med denne tiden på 1800-tallet må vi forstå lyset – og mørket. Det mest kjente lyset innendørs kommer fra peisilden, eller grua. Men like kjent er vokslyset eller talglyset, med tvinna veik av hamp eller lin. Vokslyset var svært kostbart, og talglyset var svært arbeidskrevende å lage. Begge var luksus, som man ikke kunne sløse med. Unntaket var jula, som den store lysfesten, men også ved bryllup og gravferd måtte lys brenne i hjemmene. Formålet var det samme gamle: Å skremme mørkemaktene og verge seg mot alle onde ånder!

Den mest kjente lyskilden innendørs i Ibsens første leveår, var tranlampa og oljelampa. Disse lampene er riktignok langt eldre enn Henrik Ibsen, med historikk helt tilbake til vår eldste sivilisasjon. Men prinsippet var det samme helt opp til Ibsens tid. Landene rundt Middelhavet brukte olivenolje, noe som var svært kostbart for oss nordeuropeere. I andre land brukte de olje av linfrø og raps.  Vi brukte helst dyrefett til oljelampene våre, eller spekk av sel og kval, torske- og seilever, som vi kalte tran. Tranlampene var osende og illeluktende, og ilden ble lett blåst ut av det minste trekk. Selve lyset er blitt beskrevet som «i beste fall berre kasta ei svevntung dimme i det tussmørke rommet».

Olje og tran i kolen

Vi kjenner godt til forståelsen av gjenstanden som heter lampe, for vi har lamper også i dag. Men på Ibsens barndomstid, så var lampen først og fremst en kole. Helt fra Magnus Lagabøters bylov heter det: «Eld skal ein ha i lykter eller koler av stein eller kopar». Denne loven var viktig for å hindre brann, slik erfaringen var fra både tyristikker og fakler. Kolen hadde mange former, men prinsippet var det samme for alle. Et rom for det flytende fettet, og en veke som kunne dra til seg olje, og som kunne brenne. Etter hvert som veken brann, måtte den dras fram.

Kolen kunne produseres av mange materialer, men på Ibsens tid var den av jern, båtformet, med veken i den ene spisse enden, og både handtak og opplegg for å feste til vegg eller tak. Etter hvert som oljen brann, ble veken for tørr og flammen eller blusset ble mindre.

Både bruk og populariteten til jernkolen henger unektelig sammen med den norske hvalfangsten, der man tok godt for seg. Hvalolje var utmerket brennstoff, i motsetning til den urene tranen. Men like fullt var det lukt, røyk og søl. Uansett hva som ble brent av flytende olje, så var det dårlig lys, som det alltid hadde vært, gjennom mange, mange tusen år. Folk var vant til å greie seg med lite, også når det gjaldt lys. Det praktiske var å legge seg med solen, stå opp med solen. Lange dager på sommeren, korte dager på vinteren.

Forståelsen av lys og mørke er kanskje det sterkeste bildet på hvilken tid Henrik Ibsen ble født inn i, og hvordan han opplevde sine første femten år i Skien og på Venstøp. Det skulle gå ytterligere to-tre tiår før parafinlampen ble allemannseie, på slutten av 1860-årene, her til lands. Da hadde Henrik Ibsen skrevet verk som både Catilina (1850), Kongs-Emnerne (1863) og Brand (1866). Til og med Peer Gynt (1867) ble nok skrevet i tussmørket fra en kole, hvis han ikke satt ved vindusposten i dagslys. Skjønt noen norsk skumring er det vel knapt i Roma og Sorrento, der overgangen mellom lys og mørke er av kjapp middelhavsstandard. Men Ibsen hadde sikkert tilgang på olivenolje, fra sitt eksil i Italia på denne tiden.

Henrik Ibsen skrev Fru Inger til Østeraad (1854) tidlig i sitt forfatterskap, der nettopp lyset har en beskrivende plass i sceneanvisningene: «En Stue paa Østeraad. Gjennem den aabne Dør i Baggrunden sees Riddersalen, der kun halvt er oplyst af Maanen, som fra og til skinner ind gjennem et stort Buevindue paa den modsatte Væg. Tilhøire Udgangsdør. Tilvenstre Dør til de indre Værelser. Tilhøire i Forgrunden et Vindu. Tilvenstre et Ildsted, der belyser Stuen.»

«Ibsens første tid skiller seg lite ut fra en nesten hvilken som helst tid bakover i sivilisasjonens historie, hva angår lys og mørke. Det store skillet mellom gammel og moderne tid, er som å slå på en lysbryter, for det handler om lyset, bokstavelig talt», sier Mariken Eek, samlingsforvalter ved Telemark museum. Og det finnes et årstall, som kom med amerikaneren Thomas Edison og glødelampa, i 1879. Uten sammenligning for øvrig, men 1879 er samme år som Henrik Ibsen ga ut sitt berømte innendørsdrama, Et dukkehjem.

Bare seks år senere, i 1885, ble Skandinavias første elektrisitetsverk etablert, Laugstol Brug i Skien, og solgte strøm til vanlige abonnenter. Verket ga kraft til hele 120 glødelamper à 20 normallys. Ibsens sambygding, industriherre og statsminister, Gunnar Knudsen, sto som både initiativtaker og medgrunnlegger av kraftselskapet. Ibsen og Knudsen kjente hverandre, til tross for vel 20 års aldersforskjell. Det sies at de jevnlig møttes på Grand Café i Kristiania, etter at dikteren flyttet hjem fra utlandet, og Knudsen ble mer og mer av en hovedstadsborger som både parlamentariker, statsråd og etter hvert statsminister. De ble begge berømte menn, den ene for kunsten, den andre for industrien. De er tidsvitner og aktører i en kort periode som skulle bli den største brytningstiden i den menneskelige utviklingen, gjøre natt til dag, som fortsatt står som vårt aller viktigste teknologiske skille – om enn ikke så myteomspunnet lenger.

Bildene viser hvordan «piken i huset» holder en original kole foran den nyoppførste kopien av grua til familien Ibsen på Venstøp.