Bjørn Rudborg, prosjektleder Henrik Ibsen museum, Telemark museum

Det begynte egentlig rett etter krigen, i 1948, som den store sak for det nyopprettede Ibsenforbundet i Skien. Landet trenger et Ibsen-museum, det må ligge i Skien og det haster! Det gikk ikke mange år før man i 1951 kunne notere seg en konkret nyhet, i avisene på hva dette kunne bli: «Venstøp i Gjerpen som Ibsen-museum?» Hele artikkelen er som skrevet i dag:

«Det er planer om at Nordre Venstøp i Gjerpen, Henrik Ibsens barndomshjem, skal bli et Ibsen-museum, opplyser lektor Einar Østvedt, formann i Ibsensforbundets Skienavdeling. Eieren av gården har stilt seg imøtekommende.

 

Det er meningen å bringe interiøret tilbake til den skikkelse det hadde i 1830-årene da Henrik Ibsen levde sine guttedager der. Den økonomiske siden av saka håper en å løse med bistand fra Telemark fylke, Skien og Gjerpen kommuner og andre interesserte.»

Eieren var altså imøtekommende, så et frø var tydelig sådd. Ytterligere noen år etter, i 1955, kunne man snappe opp nok en nyhet i avisene, denne gang om møbler: «Skien formannskap; Etter søknad fra Ibsenforbundet ble bevilget kr 1.000,- til kjøp av et møblement som har tilhørt Henrik Ibsen og som er tilbudt Ibsenforbundet av banksjef Ø. M. Ore, Oslo.» Her ser vi at Skien kommune har støttet Ibsen-arbeidet helhjertet fra første dag, ikke minst ved å ta sin rolle som vertskommune på det største alvor.

Allerede året etter, i 1956, kom gjennombruddet, det aller viktigste, med foto og overskrift: «Norge har endelig fått sitt representative Ibsenmuseum». Med undertittel; «Godseier Løvenskjold skjenker Ibsens barndomshjem på Venstøp til Fylkesmuseet».

Fotografiet viser fem personer, med en stor gulvklokke i bakgrunnen, der man kan lese:

«Ved en enkel høytidelighet på Brekke Museum i går ble Venstøp overlevert til museets forvaltning. Til stede var styret for Fylkesmuseet, representanter for Ibsenforbundet og giverne. På bildet sees forrest godseier Løvenskiold og frue, og bak fra venstre konservator Landsverk, høyesterettsadvokat Lars Skjelbred og dr. phil. Einar Østvedt.»

Det var sånn man gjorde det på den tiden, og det er på mange måter sånn man gjør det også i vår tid. Noen oppgaver er for offentligheten, andre museale oppgaver må løses ved privat engasjement og finansielle krefter. Avisens fortelling kunne like godt ha vært vår egen tids fortelling:

«I disse dager er det sluttet en kontrakt mellom eieren av Venstøp i Gjerpen, hvor Henrik Ibsen bodde i sin barndom i 8 år (1836 – 1843), og godseier Herman Løvenskiold, Fossum. Avtalen går ut på at Løvenskiold overtar eiendommen for et meget betydelig beløp, for igjen å overdra den til Telemark og Grenlands Fylkesmuseum, som under konservator Halvor Landsverks ledelse vil omgjøre eiendommen til et representativt Ibsenmuseum og påta seg museets administrasjon. Godseier Løvenskiold har også påtatt seg å bekoste full istandsetting og restaurering av bygningene. Det er en storstilet gave godseieren hermed har ydet offentligheten, og Telemark og særlig Skien, dikterens fødeby, har endelig fått en institusjon og et hus der de kan samle sin interesse og sine tradisjoner om sin berømte sønn.»

Stor debatt på 1950-tallet

 

Som et forspill til denne kulturelle nyheten om kjøp av Ibsens barndomshjem, utspilte det seg en aktuell Ibsen-debatt på 1950-tallet, som på mange måter kommuniserer med vår egen tid. Debatten kunne man lese om i regionens aviser. Flere tok til ordet for at vi manglet et verdig Ibsenmuseum i Norge. Det ble vist til en del spredte Ibsensamlinger, som dikterens arbeidsværelse på Bygdøy, apotekergården i Grimstad og Ibsensamlingen i Telemark fylkesmuseum. Men først nå – femti år etter Henrik Ibsens død – har det lykkes å få kjøpt inn den eiendommen som uten sammenligning har sterkest tilknytning til Ibsens privatliv – hans barndomshjem på Venstøp. Her tilbragte han en del av sine grunnleggende år, her skrev han sine første primitive «skuespill» for sitt selvlagede dukketeater, og her mottok han inntrykk som lar seg etterspore i flere av hans senere dramaer, kan vi lese i de gamle avisene.

 

Sånn forløp Ibsen-debatten seg på 1950-tallet, og Telemark museum fortsetter den museale historien i dag. Vi kan si som de sa for 70 år siden; ved innkjøpet av Ibsens Venstøp er det rådd bot på en gammel forsømmelse.

Går vi til utlandet, vil dette straks falle i øynene. Mens vi hittil bare har hatt spredte og nokså tilfeldige Ibsensamlinger å by på, har engelskmennene reist Shakespeare et varig minnesmerke i det berømte Stratford on Avon, tyskerne har sitt Goethe-hus i Frankfurt am Main, som nå er gjenreist i sin gamle skikkelse etter bombingen under krigen, og de har Goethe-Schiller-byen Weimar. Og danskene har bygd opp et noe nær fullkomment H. C. Andersen-museum i den store eventyrkongens fødeby, Odense. Det er i denne buketten av kunstnerhjem og litterære museer vi setter Henrik Ibsen museum også i dag, slik man ønsket seg det på 1950-tallet.

 

Åpnet 16. juni 1958

 

Deretter går det raskt, og det begynner å nærme seg åpning av museet. Mandag 16. juni 1958 kan man lese i avisene: «Ibsenmuseet i Gjerpen åpnet». Her framkommer det kort og konsist at Ibsenmuseet på Venstøp i Gjerpen ved Skien ble åpnet søndag i nærvær av omkring 100 innbudte. Ibsenfamilien var representert ved fru Irene Ibsen Bille, som var kommet fra København.

Hvor bredt denne begivenheten slo om seg, skal være usagt. Det samme gjelder kostnadene og arbeidet som lå til grunn; hvor mange var engasjert, hvor stort var egentlig dette i etterkrigstidens Skien? Museene har forandret seg veldig opp gjennom årene, på lik linje som skoler, kultur og reiseliv har endret seg. Men ett er sikkert, miljøet i Skien maktet å realisere kjøpet av Henrik Ibsens barndomshjem, og det ble realisert et museum for publikum og besøkende. Og kanskje aller viktigst, noen tok regninga.

bsenforsker ved Telemark museum, førstekonservator NMF Jørgen Haave Jørgen Haave, har skrevet i Hundre år på Brekke at gaven fra Løvenskiold til kjøp av eiendommen, samt restaurering og istandsetting av det kommende museet, kom på rundt 250 000 kroner, i 1956. Etter Norges Banks priskalkulator på prisvekst utgjør dette i 2024-verdi, kroner 4.477.076,-. Beløpet tilsvarer en prisstigning fra 1956 til 2024 på 1.690 prosent. Kostnader og høy prisklasse er forøvrig den samme kjente historien og den samme store utfordringen, år etter år. Telemark museums budsjett for ytterligere tilbakeføring, omfattende oppgradering, og moderne formidling, vil nok på nytt få stor oppmerksomhet, denne gang i 2028.

Telemark museum har drevet Henrik Ibsen museum jevnt og trutt siden 1958, det er viktig å si. Når vi kommer til mars 2028, markerer museet derfor ikke bare 200 års-jubileet for Henrik Ibsens fødsel. Telemark museum markerer også 70 år med utvikling av Henrik Ibsen museum. Som for syttiåringer flest, er det derfor velfortjent med en extreme makeover. Det er viktig for oss å minne om at museet på Venstøp har ikke stått stille gjennom 70 år, det har gjennomgått stor utvikling, rom for rom, ikke minst i låven. Nye utstillinger og aktiviteter og øvelser har vært produsert. Konserter og foredrag gjennomført. Hagen og uteområdet har vært populært, og det er ikke mange skoleelever fra Skien som ikke har vært innom én eller flere ganger gjennom sine skoleår. Henrik Ibsen museum har ikke minst samarbeidet med en lang rekke Ibsen-aktører, der vi særlig vil nevne Teater Ibsen.

Det store vendepunktet for museets formidling av Henrik Ibsens historie kom i 2017, da  Jørgen Haave publiserte boken Familien Ibsen. Boken oppsummerer forskningen på Ibsen-feltet, og hele historien om Henrik Ibsen i Skien ble kartlagt på nytt. Gjennom kildestudier og fysiske undersøkelser i huset har vi kommet til ny og vesentlig kunnskap om bygningen. Sammenstillingen av forskningen, og den nye fortellingen om familien Ibsen, viser at mange av de tilbakeførende tiltakene og restaureringer utført i 1956-58 kunne vurderes på nytt.

I 1958 ble deler av bolighuset innredet med en vaktmesterbolig og resten tilbakeført som familien Ibsens hjem. Et viktig tiltak i det som skjer nå fram mot 2028 er å fjerne vaktmesterbolig, slik at størrelsen på det historiske arealet øker betraktelig. Bolighuset får nye rom å fylle og flere av de eksisterende rommene vil få ny funksjon.

Våningshuset skal tilbakeføres til rundt år 1835, etter grundige planer for korrekt romplan, materialbruk, overflatebehandling, tekniske løsninger og øvrige antikvariske forhold. I arbeidet med innredning av hovedhuset legges det stor vekt på kunnskap om stilepoke og historisk bruk og samarbeid med antikvariske myndigheter for å få en autentisk og riktig fremstilling.

Selv om tilbakeføringen også var målsetting for Ibsenforbundet og museet i 1958, så blir det først nå vi får oppfylt ønsket så grundig som det fortjener. Våningshuset blir ikke bare et museum, det blir en tidsreise inn i tidlig 1800-tall, til Skiens patrisierkultur og storslagne historie.

Det neste store bygningsmessige tiltaket som skal stå ferdig til jubileet, er en full klimatisering av låven. Fra å være en luftig og ordinær låvebygning, blir det nå et moderne formidlingssted, som skal brukes året rundt. Låven forlenges 3-4 meter, og det bygges en omfattende teknisk kjeller under bakken. Det er låven som blir det operative museale, det som skal fortelle og forklare. Her inne blir det plass til ordinære utstillinger av gjenstander, det blir areal for øvelser og aktivitet. Innerst på låven bygger vi et auditorium for bortimot 100 personer. Selvfølgelig blir det universell utforming og moderne teknologi, toaletter og garderober, resepsjon og butikk.

Som museum har vi en fortelling å fortelle! Den handler om Henrik Ibsen, Ibsens historie, Ibsens biografi fra Skien og ut i verden og hjem igjen 200 år etter. Fortellingen om kunsten og kunstnerens betydning i et moderne samfunn, Ibsens kunst, og hvorfor og hvordan disse dramaene ble hele vårt lands moderne fortelling. Historien om Henrik Ibsen museum blir derfor ny, i den grad man kan si at en 200 års historie fornyes. Våre bygg og våre anlegg er bokstavelig talt våre rammebetingelser, men det som er innenfor rammene vil aldri fryses til én tid eller én fortelling. Når Telemark museum fortsetter å fortelle historien om både dikteren og Henrik Ibsen museum, år etter år, så vil vi aldri sette punktum.